Hvis jeg skal velge tre digitale tjenester

Kjøkkenskuffen inneholder fremdeles en ikke ubetydelig mengde røde penner som har feriert der siden juni.

 

Skolestart i august har for meg alltid betydd anskaffelse av nye penner, skilleark, notatblokk og annet kontorstæsj. Jeg har kanskje meldt meg på flere aktiviteter enn jeg kommer til å kunne følge med på, og jeg er full av ambisjoner på egne og kanskje spesielt andres vegne.Her skal det jobbes, samarbeides og deles. Lansere et internasjonalt prosjekt og få nasjonal oppmerksomhet og bli invitert på spennende konferanser for å fortelle om det i ny, fresh lærerlook, kanskje? Hvorfor ikke. Nyttårsforsetter er temmelig bleke mot det jeg drømmer om i august. Nye elever, nye grupper, kanskje et nytt fag – det er jo kjempespennende!

Sommerferie. Man kan få overskudd av mindre.

 

Men så har jeg blitt så digital, da. Jeg er fremdeles glad i bøker i papirform, og bruker penner nå og da, men jeg har sett at svært mange oppgaver løses bedre digitalt. I vår måtte elevene mine prøve all verdens digitale tjenester. I år har jeg tenkt å være mer målretta og velge meg ut tre sentrale tjenester som vi heller kan bygge ut etterhvert som vi blir flinkere. Jeg tenker meg noe slikt:

 

Facebookgruppe for intern kommunikasjon. Jeg kan ikke tenke meg en lettere måte å nå elevene mine på. De kan spørre om ting, og jeg kan legge ut små videosnutter før timene eller prøve å få dem til å diskutere aktuelle saker der. Av hensyn til både mitt og elevene mines privatliv, ser jeg ingen grunn til at jeg må være «venn» med elevene av den grunn. Dessuten har jeg erfart at aktiviteten må jobbes med i timene også, ellers kan det bli flaut å være den første som poster noe faglig. I norskklassen blir det nok nynorsk for alle penga.

Google drive for samskriving. Jeg har prøvd samskriving i flere varianter, og jeg vil påstå at det alltid er noe å hente på å skrive sammen digitalt. Elevene må øve på å samarbeide mye tettere enn når de bare fordeler oppgaver seg i mellom. Til det trenger de kanskje roller, konkrete instrukser og modellering av meg.

 

Digitale notater. På min arbeidsplass bruker vi OneNote. Det fungerer veldig greit, elevene skjønner det som regel av seg selv også. Jeg må bare sikre meg at de får synkronisert innholdet opp mot telefonene sine. Jeg har tenkt å lære meg hvordan jeg kan dele innhold ut i hver elevmappe også – det har jeg ennå ikke prøvd.

 

Men hvor ble det av spas und gamen, lektor Hernesvold? Til det har jeg selvsagt noen ting på lur:

Kahoot. En gang i mellom funker quiz i klasserommet utmerket. Det har jeg blogget om før. Elevene pleier å bli ganske begeistret dersom de føler de har en reell sjanse til å gjøre det bra. Jeg har opplevd hoiing og huiing. Noen elever har også laget quizzer selv på eget initiativ.

 

Engelskklassen skal få utforme egne prosjekt der de må bruke Twitter for å skaffe seg kontakter som de kan lære av. De skal blant annet lære om regionale varianter av engelsk, om nyheter i engelskspråklige land, og om utdanningsmuligheter. Her må de koble seg på verden utafor klasserommet, rett og slett, og mye vil nok handle om å lage seg et personlig læringsnettverk (PLN) og generelt hvordan de fremstår på nett.

 

Drømmen: få med engelskgruppa på å ta en MOOC. I første omgang har jeg notert meg et Courserakurs i Human Trafficking. I og med at dette er et mål i læreplanen (dvs under global challenges), må det jo være perfekt. Kanskje skal klassen selv få være med og bestemme hvilken MOOC vi kan ta? Og så alt det andre. Videosnutter, lydfiler, digitale fortellinger, kuratortjenester (Scoop.it, helst med engelskklassen), instagramprosjekt i norsk.

Jeg gleder meg! Hvis du skal gi ett digitalt tips, hva sier du da?

Bli med på kurs, da vel. MOOC i Smart læring: http://www.mooc.no/course/smart-laering-2/

 

Twitterstrategier i indisk valgkamp

India. Nesten umulig å forestille seg uten å ha vært der. Sikkert nokså ufattelig om man har vært der også. Så stort, så annerledes, så fullt av mennesker. Fattig eller rikt? U-land eller I-land? Teknologisk? Moderne? Jeg tenker på Bollywoodfilmer, på menneskehandel, kaotisk trafikk, indisk engelsk, hinglish, call centres (outsourcing av telefonsentre) og mye mer. Men hittil har jeg ikke tenkt så mye på Twitter i India. Derfor var det veldig spennende å få høre en gjesteforelesning fra Universitetet i Michigan, ved assisterende professor Joyojeet Pal. Han har undersøkt hvordan nylig valgte statsminister Narendra Modi svært bevisst og aktivt har brukt Twitter (og Facebook) som et ledd i sin valgkamp. Pal understreket at Modi ikke var den eneste topp-politikeren på sosiale medier, men at det var interessant å se på akkurat hvordan han brukte det for nå bestemte mål.

Jeg vet lite om politikken til Narendra Modi, men leste denne saken fra Guardian. Der står det blant annet at han er nasjonalist, hinduist (hindutva), har gjennomført en rekke tiltak for industri og næringsliv i egen region, men han er også kontroversiell blant annet på grunn av opptøyer mot muslimer for en del år tilbake og for ikke å inkludere minoriteter i særlig grad. Under foredraget fikk vi blant annet se dette bildet av Modi: Bildet er interessant på mange måter. For det første, fortalte foreleseren, er det ingen indiske menn som trener. Treningstøy er en måte å markere vestlig orientering på. Dernest leser han Financial Times, og ved siden av seg har han Obamas selvbiografi. De hvite svanene er et tydelig nok fredssymbol. Men viktigst i denne konteksten: han har en åpen laptop foran seg i gresset (som han riktignok ikke bruker). Og slike bilder er det mange av. Modi med tastatur, altså. Han har bygget seg selv som merkevare ved å si «jeg er fremtidsrettet». Kuriøst nok kunne også foreleseren fortelle om de mange filmheltene i indisk film som er dataeksperter… Ikke så mange norske datafilmhelter, vel? Så til Twitter. Modi har per i dag 5,6 millioner følgere på Twitter. I seg selv ikke mange med tanke på hvor mange som bor i India, men det gjør ham likevel til en av verdens mest fulgte (ok, Obama har nesten 45 millioner, men hvem kan konkurrere mot ham). Hans første tweet var i 3. person, men allerede på tweet nummer to begynte han å skrive i 1. person. Innleggene hans kunne deles i følgende kategorier, som forsåvidt ikke ser helt ukjent ut med tanke på norske politikere heller:

1. Selvpromotering, men helst i form av kloke ord, ord om India (for å bygge nasjonlfølelse) og meldinger som viser ham selv som «vanlig» menneske

2. Ritualiserte responser på handlinger, slik som «jeg har medfølelse for alle som…»

3. Politiske konfrontasjoner Enda viktigere i hans Twitter-strategi er hvordan han følger andre brukere.

Dessuten finnes det mange bilder av Modi der han tar selfies. Det blir dermed tydelig at han forsøker å henvende seg til et ungt publikum og vise at han er som vanlige folk. Dette var visstnok nokså nytt i indisk politikk; Ghandi-dynastiet er gjerne fremstilt som nærmest gudelignende skikkelser som ikke menger seg med hvermannsen. Nåja, hvermannsen i India er sikkert et relativt begrep. Modi har bare omlag 1000 «followbakcs» (personer han følger tilbake) på Twitter, og der er det selvsagt flest politikere, finansfolk og berømtheter, men også noen mer «vanlige», det vil si fotmenn det politiske arbeidet. Han poster bilder av seg selv ute blant folk. Mange bruker bilder av ham på sin egen profil også for å markere politisk tilhørighet, som for å si at «min identitet er at Modi følger meg». Jeg regner det ikke som like betydningsfullt at kunnskapsministeren følger meg på Twitter, spesielt all den tid han følger langt de fleste som følger ham…

Det å følge på Twitter eller i andre sosiale medier er en måte å bekrefte tilhørighet på, på samme måte som kostymer, farger og andre symboler kan fungere i politikken. Hans tvitringer er også en måte å forsøke å styre oppmerksomheten mot bestemte ting på. Han kan definere hva som er verdt å snakke om. Denne selvframstillinga peker mot et sjikt i befolkningen: de som har utdanning, de som er teknologisk på høyden, de som deltar i et internasjonalt arbeidsliv eller på andre måter er moderne – det mange har ambisjoner om å nå dersom de ikke er der allerede.

Selvfremstilling og evne til å forstå dynamikken i sosiale medier gjør deg ikke til valgvinner alene, men det kan ha vært en viktig brikke. Hans aggressive kampanje har skjøvet gamle bilder fra opptøyene lengre ned på søkeresultatene. Jeg tror det blir stadig viktigere å forstå hvordan disse mekanismene fungerer. Jeg tenker også at retorikken trenger en oppfriskning – eller kanskje noen kjenner til utvidelser og tilpasninger av retorikken til dagens mediesamfunn allerede? I så fall hører jeg gjerne om dem.

 

 

Introduksjon til Twitter

 

Mange synes Twitter er litt vanskelig, rart, kanskje elitistisk, noe politikerne driver med. Men det er så mye mer! Visste du for eksempel at 115 millioner mennesker på verdensbasis bruker Twitter hver måned? At Twitter har spilt en sentral rolle for smartmobs, opprør, protester, valgkamper og nyhetsbilder? Her hjemme er det nå ganske mange lærere som ser verdien av å skape seg et personlig nettverk av andre lærere og fagfolk. Selv synes jeg det er spennende å følge andre lærere som er interessert i digital kompetanse, men også aktører som Lesesenteret, Språkrådet og Noregs Mållag. Dessuten følger jeg en del aviser – og noen kjendiser. For meg har det blitt en daglig rutine.

Jeg har laget en video som jeg håper kan hjelpe deg dersom du har lyst til å prøve Twitter, men ikke vet hvordan man gjør det. Jeg regner med at du greier å finne www.twitter.com, lage en profil og redigere den slik at du får ditt eget navn og bilde. I videoen viser jeg blant annet hvordan du lager en tweet eller melding. Dersom du vil legge ut lenker som blir for lange for formatet på 140 tegn, kan du prøve en lenkeforkorter, for eksempel goo.gl eller bit.ly.

Det finnes selvsagt mange flere finesser med Twitter. Du kan lage lister over personer med felles interesser, du kan lenke Twitter til Evernotekontoen din, lage en konto på Tweetdeck for å organisere Twitterfeeden din dersom du har stor traffikk og mye mer. Kjenner du til smarte ting, må du gjerne tipse meg om det i kommentarfeltet!

 

 

Digital engelsktime: Scoop og Twitter

Noen blogginnlegg fortjener ikke å stå uredigerte. Jeg skrev tidligere denne uka opp notatene mine før en engelsktime der jeg ønsket å 1. samskrive 2. bruke scoop og 3. prøve twitter. Stikk i strid med alt jeg anbefaler andre lærere altså – gjør alt på en gang! «Bodil har blitt teknologifreak», har jeg hørt elever si. «Hun tar samme kurs som Siw». Javisst ja. Jeg og Siw deler attpåtil arbeidsrom og konkurrerer om hvem som kan være først ute med nye løsninger… Her er en oppsummering av gårdagens erfaringer:

 2: www.scoop.it My list: novelsiread. Pick one of the articles, read, make a summary and a comment.

Jeg hjalp noen elever med å velge hensiktsmessig artikkel blant de jeg hadde samlet. Der fantes tekster med litt ulik vanskegrad, og noen var direkte knyttet mot romanlesinga som de driver med, noe til litteratur generelt, og noe litt på siden. Tre av artiklene var først og fremst videosnutter med noe tekst i tillegg. De kunne se mine kommentarer til hver tekst også.

Dette ble en fin oppgave, tror jeg. Bare noe så enkelt som at tekstene presenteres litt lekkert! Elevene greide fint å skrive «summary», og mange fikk også sagt noe om teksten selv.Jeg spurte også om dette kunne være noe å jobbe videre med, kanskje lage egne lister? En elev ville gjerne lage en hobby-relatert liste (flott å få dem til å faktisk lese flere tekster på engelsk), mens andre trodde det kunne fungere faglig også.

Min plan for neste tema i faget er å la elevene utforme en liste som er direkte knyttet opp til et prosjekt der de må fordype seg i noe innenfor den store sekken «global challenges». Her må det finnes mye spennende stoff! Hvis de skal kurerer tekster, må de først lese dem, og derettter gi en kommentar. Følger de andre som har samme eller beslekta tema, kan de rescoope – låne fra andres tekstbank.

3: Group task: use Twitter and find information about #Snowden #Obama #superbowl #olympic games #russia #human rights #state of the union?? #philip seymore hoffman 

Så kastet vi oss ut i kaoset. Omtrent en tredjedel av klassen hadde egen Twitter-konto, og de ble sjefer for hver sine grupper. De måtte bestemme seg for en hashtag og deretter forsøke å finne informasjon om denne. Huhei hvor det kan boble av norsk, engelsk, fag og ikke fag på en og samme tid! Det gjelder faktisk her å puste dypt. Akseptere at læringsutbyttet ble magert. Noen ramlet over homoerotiske poseringer og «offers», andre snubla innom temmelig useriøse hashtagger. Følger man Obama-hashtaggen, oppdateres den omtrent hvert tredje sekund og er umulig å få oversikt over. Her skjer jo bare ting i øyeblikket. Jeg runda av det hele med å lese noen tweets fra CNN og snakke om dem.

Lærdom av dette, da? Dersom jeg skal bruke Twitter igjen, vet jeg nå at jeg må planlegge det mer i detalj, og kanskje vise dem konkret hvordan jeg selv kan bruke tjenesten til å følge med på saker. Dra fram gode eksempler. Brukere kan være mer givende enn hashtagger. Dessuten trenger vi tid! Men det er ingen tvil om at et fag som internasjonal engelsk har bruk for at vi orienterer oss der ute og etter hvert også deltar selv.

Da jeg gikk på vgs, var # bare synonymt med «kryss» i notene, ett kryss for g-dur, for eksempel. Snedig hvordan tegn kan få nytt innhold på den måten. Men hvor ble det av oppløsningstegnet?

PS: Du kan følge meg på Twitter, selvsagt: @hernesvold