RSS

Stikkordarkiv: MOOC

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Vår MOOC Smart læring er gjennomført. 10 uker og 10 moduler er kjørt. Jeg har fått innblikk i mange prosesser i løpet av denne høsten. Jeg og Magnus Sandberg, som også har bakgrunn fra vgs, har vært fotfolk her: laget konkrete diskusjonsoppgaver, laget noen introduksjoner til praksisoppgaver (slik som for eksempel kuratortjenester eller spill i skolen), oppsummert deltakelse på videosnutter (jfr bildet) og holdt kontakt med medlemmene, både i læringsplattformen, på Facebook og på Twitter.

Så til spørsmålet. Kan man oppleve nærhet og praksisfellesskap innenfor rammene av et rent nettbasert studium? Kjenner man deltakerne? Kan man vite noe om dem? Klarer vi å trenge forbi skjermene og inn i det som er fag? Jeg tenker høyt i dagens blogginnlegg:

Både ja og nei, selvsagt. For den store hopen av deltakere er det helt umulig å få noen opplevelse av hvem de er. Mange har falt av, akkurat slik det pleier å være i MOOCs. Men så har vi heldigvis noen ivrige deltakere som har kastet seg frampå i alle (!) diskusjonene. Mange av disse skal også ta eksamen, men ikke alle.

Det å bli sett og anerkjent mener jeg er en viktig drivkraft når man deltar på et kurs og opererer i sosiale medier. Vel, det er mulig noen studenter er tilfredse med å være helt anonyme og pusle med sitt, men ligner de bare litt på meg selv, ønsker de at spørsmål de kommer med blir besvart, gode tanker blir kreditert, og deres deltakelse blir husket. Vi har ingen «like»-knapp i plattformen vår, men skulle noen ganger ønske vi hadde det. Da jeg selv prøvde meg på et Coursera-kurs, var nettopp det å få en «vote» et mål – det trigget meg til å forsøke å formulere et fornuftig innlegg.

Hvor lykkes vi mest med å skape nærhet? Eksamensstudentene i høst har fått tilbud om noen få hangouts, det vil si møter på nett gjennom plattformen Google+. Og det er her det virkelig foregår noe. Deltakerne står frem med ansikt, vi ser stuer i bakgrunnen, noen må lufte hunden, andre jobber litt med påkobling. Noen har nok med å bare lytte, men vil gjerne delta igjen. Den virkelige verdien er når noen finner hverandre: «Kan du og jeg gi hverandre innspill? Jeg tror vi skriver om noe av det samme».

Men det skjer også i felles samskrivingsdokument, i at vi følger hverandre på Twitter og ser hva andre gjør, bygger ut vårt PLN. Facebookgruppa, som er åpen for alle som enten tar kurset eller bare er nysgjerrig på det, har vært viktig gjennom hele prosessen. Det krever aktiv og målretta deltakelse å bli sett, men det er mulig. Jeg tør påstå at det å være deltaker i et slikt kurs kan skape langt flere møtepunkter enn det å sitte på bakerste rad med kaffekoppen sin – i einsemda, så å si – i et stort auditorium. Ikke minst har du mange å diskutere med når du skal ta med deg nye ferdigheter og refleksjoner tilbake til arbeidshverdagen.

Skal MOOC lykkes, tror jeg, må vi greie å etablere former for praksisfellesskap. De store xMOOCene i USA greier nok ikke det, dersom de har tusenvis av deltakere, mens cMOOCs, altså MOOCs med utgangspunkt i konnektivistisk tankegang og samhandling som førende prinsipp, kanskje gjør det. På PLU her på huset har de kjørt SPOC – Small Personal Online Course. Det er muligens enda bedre. Her får deltakerne virkelig oppleve at de tilhører en liten, eksklusiv gruppe som samarbeider om noen felles mål. Faren er at fellesskapet blir for smått, og man mister viktige impulser som de tilsynelatende perifere deltakerne i større MOOCer kan tilby. Gode innspill kan komme uventet inn fra sidelinjen.

 
2 kommentarer

Skrevet av den 21. november 2014 i smart læring, sosiale medier

 

Stikkord: , , , ,

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

Historieprofessor Knut Kjelstadli spør i Klassekampen 2. september (papiravisen) om hvilke kunnskaper og ferdigheter som kan læres ved forelesninger, seminar, campus-opplegg og til sist gjennom store MOOCer. Slik jeg leser Kjelstadli, vil eksamensformer som er tilpasset store mengder studenter bære preg av flervalgsprøver og kortsvar som kan rettes automatisk eller nesten automatisk. Jeg er, uten å ha peiling på realfag, tilbøyelig til å være enig med ham i at dette er eksamensformer som passer best for  – ja – realfag.

Men så antar Kjelstadli at humanistiske fag, og fag som krever refleksjon og diskusjon, dybde og kommunikasjon, kanskje ikke egner seg for MOOCer. Jeg kan være enig med ham i at fysiske møter kan være svært verdifulle. En ildfull forelesning eller et godt seminar – ja takk. Slik studerte jeg i alle mine år ved universitetet. Men jeg kan ikke huske å ha rukket opp hånda på en stor forelesning noen gang, og de fleste av mine medstudenter var heller ikke spesielt meddelssomme på seminar.

Hvilke muligheter har vi i MOOCene, da? Kjelstadli peker på at essays, der man tradisjonelt har vist dybde og refleksjon, er såpass kostnadskrevende at det vil spise opp mye av den økonomiske fordelen ved å kjøre MOOC. I  det nettbaserte kurset «Smart læring» ved NTNU kjører vi likevel essay som eksamensform for de studentene som velger å ta eksamen.

Hvor eller hvordan foregår dybde og refleksjon? Kan det foregå i store fora på nett, gjennom deltakelse i en stor MOOC? Jeg mener ja. Å delta i debatter på nett kan være krevende, men også svært givende. Gode MOOCer inviterer til debatt, kritisk refleksjon og undring. Nå følger jeg et litteraturkurs gjennom Brown University på plattformen Coursera. Jeg leser ti klassiske romaner, hører på tradisjonelle forelesninger, og deltar i diskusjoner etterpå.

Men det er opp til meg selv, selvsagt, akkurat som det gjerne vil  være på en campusløsning. Foreleseren, Arnold Weinstein, kan ikke dytte noe inn i meg, selv om han forteller at det er det alle prøver på – om det er i tale eller skrift. Lesinga må jeg også gjøre selv. Og ikke minst tankene. Foreleseren peker selv på at litteraturkurset hans er noe annerledes enn de fleste Courserakursene, som opererer med kulepunkt og multiple choice. Det er gjennom å lytte til hans innsikt, lese romanene og prøve tankene mine på andre studenter at læring skjer. Som norsklærer synes jeg det er spesielt interessant å se om og hvordan litteratur kan formidles på nett, fordi mange mener å tro at den klassiske litteraturens dybde ikke lar seg kombinere med den digitale verdens overflatiskhet.

Mitt personlige læringsnettverk utvides også gjennom deltakelsen på Courserakurset, og jeg har nå «tilgang» på deltakere fra store deler av verden. De stemmene som kommer frem der, kan gi meg helt andre innfallsvinkler til tekstene enn den halvuniformerte gjengen jeg nok nordisk sammen med i 2003. Beklager, kjære nordistvenner – dere er høyt skattet, men vi var jo enige om det meste med felles bakgrunn fra heimer med felespill, kofter og sidemål som hovedmål, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor tolket vi kanskje Vesaas-litteraturen på pensum i mer samme retning enn når Courseradeltakerne snart skal gå løs på «Isslottet» – eller kanskje vil jeg oppdage at romanen taler til noe universelt i oss og viser oss menneskelig erfaring på tvers av geografisk tilhørighet, kjønn, etnisitet? Mulighetene er der.

Ulike innfallsvinkler og perspektiv håper vi skal komme fram på «Smart læring» også. Kurset kombinerer korte videoer, tekstmateriale, multiple choice, konkrete praksisoppgaver og kanskje aller viktigst: diskusjoner. Deltakerne er selv med på å styre diskusjonene, men Arne Krokan, som står for teorimateriale og fundament i kurset, kan sette agendaen og hoppe inn ved behov. Jeg håper at studentene som følger kurset opplever det som meningsfullt, og som noe mer enn kulepunkt.

Om jeg vil, kan jeg som student i litteraturkurset på Coursera levere inn tekster til peer assessment – en løsning som per i dag ikke er godkjent for å få studiepoeng i Norge, såvidt jeg vet. Og det har nok sine grunner. Studiepoeng må kvalitetssikres. Men at refleksjon ikke var mulig?

 

Stikkord: , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

En rektors bekjennelser

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

jutedal

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!