RSS

Stikkordarkiv: digitalisering

Intervju med en Diplomacy-spiller

Intervju med en Diplomacy-spiller

Han jeg er gift med, er engelsk- og historielektor og arbeider som meg selv i videregående skole. I en tid har han kastet lett irriterte blikk bort på mine små spillprosjekter og sukket over brettavhengigheten min. Men så, omtrent forrige fredag, ble han invitert av Magnus Sandberg ved Smart læring til å delta i et online-brettspill, om man vil: Play Diplomacy Online. Jeg har fått et knepent kvarter mellom vurderingsarbeid og planlegging av undervisning til å fyre av noen raske spørsmål om den nyvunne erfaringen med onlinespill. Vi skriver 21.35.

Jeg: Så, hva er utgangspunktet for dette krigsspillet?

Han: Utgangspunktet er at du på en måte er satt tilbake til det første tiåret av 1900-tallet, altså forløpet til første verdenskrig, Europa. Ei tida da optimismen var veldig stor i Europa, man så på verden som relativt trygg, og man var optimistisk med tanke på framtida. Det er irrelevant for spillet, men likevel.

Jeg: Hvordan da irrelevant?

Han: Jo, fordi som navnet på spillet antyder, så bygger det på en tendens som etterhvert gjør seg gjeldende der man bygger allianser, med et utgangspunkt i å etterhvert øke det geografiske omfanget av sitt territorium. Man får i oppgave å styre en av sju stormakter i Europa.

Jeg: Og det er ingen terninger?

Han: Ingen terninger, og ingen tilfeldigheter, kun dine egne og andres valg og regler knyttet til de scenariene som oppstår med bakgrunn i disse valgene.

Jeg: Er det en fordel eller ulempe, vil du si, å ha god kjennskap til hva som faktisk skjedd?

Han: Det er absolutt ingen forutsetning, man trenger ingen kjennskap til den historiske perioden, men det gir en ekstra glede ved spillet å kunne tenke de reelle hendelsene opp mot det som faktisk skjer i spillet. Samtidig kan det være en irritasjon. Som historielærer har du lyst til å rekreere historien. Men som Tyskland, som jeg er, må jeg gå bort fra den tankegangen.

Jeg: Du kan inngå avtaler?

Han: Ja, de er helt uforpliktende, men det er en del av spillet. Hvis du vil beholde en viss troverdighet, må du holde noen avtaler ei stund. Det er mye taktikk her.

Her legger jeg noen ord i munnen på ham, og han i meg. Sånn er det å intervjue ektemannen. Vi lar det passere.

Jeg: Ser du for deg at dette kunne inngått i historieundervisning?

Han: Ja, men med en veldig klar tidsbegrensning. Det er en begrensa tidsperiode det dreier seg om, og et pensum på vgs som har stort tidspress, med mindre du vil ha det som en veldig perifer sak som du gjør gjennom året som krydder.

Jeg: Men hva slags diskusjoner og arbeid kan man bruke dette til?

Han: Du jobber jo veldig med kart, og du kan diskutere helt konkrete lands geografiske forutsetninger, hva slags ønsker kunne de ha av å gjøre som de gjorde. For eksempel Østerrike-Ungarns ønske om tilgang til havn.

Jeg: Hva med mer filosofiske eller generelle betraktninger? Om krigføring generelt? Stormakter? 

Han: En ting er å se på hvilket lappeteppe Europa var, nasjonalstatene – mange av dem hadde ikke sin eksistens slik vi kjenner dem i dag. For eksempel Polen.

Jeg: (taus, vet ikke noe om Polen)

Han: Polen eksisterte ikke før etter første verdenskrig, som et resultat av Versaillestraktaten*

Jeg: Jeg er litt interessert i å vite hvordan du oppleve spenning i spillet?

Han: Jo, den er jo veldig reell. Du er spent på motstandernes trekk.

Jeg: Ja? Sitter du med det nå?

Han: Ja, jeg har det oppe. For å se, ja. Ha det her. Det er jo det, ett av elementene er jo at det var den endelige slutten for de arkaiske keiserdømmene og kongedømmene, Russland for eksempel.

Jeg: hvordan er det å spille mot folk du aldri har møtt?

Han: Det blir man vel vant til. Det er ikke så viktig. Men man bør kanskje kjenne noen, det gir det en ny dimensjon. I en klasse vil det kanskje være en ekstra gnist at man kan få konkurranseinstinkt. Kanskje kan den gnisten gi økt motivasjon til å lære mer om hva som faktisk skjedde, historisk. Det må være den umiddelbare gevinsten eller innfallsvinkelen til å snakke fag. Gangen i krigen er heller ikke det viktigste, det er mer interessant å se på forutsetningene, forløpet og etterspillet.

Jeg: Kvarteret har gått. 

Han: puritaneren i meg vil helst bare snakke om de faktiske hendelsene, derfor blir jeg også irritert over at man kan velge spillgrafikk med ikon som opplagt er anakronistiske, det vil si hentet fra andre tidsperioder, når man setter opp spillet. Det gjør jo ikke så mye. men. Spillet har en skoleutgave der læreren kan være moderator også.

Jeg: Det er jo fint. Nyttig. Nå må du rive deg løs. Tusen takk. 

Han viser meg dinosaurer og slikt. Jeg nikker, Ja. Det ville vært hårreisende.

* Her bemerker min mann at det ikke kom klart fram at Polen er et gammelt kongedømme, som om han ikke visste det. Saken er at jeg ikke visste noe særlig om det.

 
1 kommentar

Skrevet av den 2. desember 2014 i smart læring

 

Stikkord: ,

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Vår MOOC Smart læring er gjennomført. 10 uker og 10 moduler er kjørt. Jeg har fått innblikk i mange prosesser i løpet av denne høsten. Jeg og Magnus Sandberg, som også har bakgrunn fra vgs, har vært fotfolk her: laget konkrete diskusjonsoppgaver, laget noen introduksjoner til praksisoppgaver (slik som for eksempel kuratortjenester eller spill i skolen), oppsummert deltakelse på videosnutter (jfr bildet) og holdt kontakt med medlemmene, både i læringsplattformen, på Facebook og på Twitter.

Så til spørsmålet. Kan man oppleve nærhet og praksisfellesskap innenfor rammene av et rent nettbasert studium? Kjenner man deltakerne? Kan man vite noe om dem? Klarer vi å trenge forbi skjermene og inn i det som er fag? Jeg tenker høyt i dagens blogginnlegg:

Både ja og nei, selvsagt. For den store hopen av deltakere er det helt umulig å få noen opplevelse av hvem de er. Mange har falt av, akkurat slik det pleier å være i MOOCs. Men så har vi heldigvis noen ivrige deltakere som har kastet seg frampå i alle (!) diskusjonene. Mange av disse skal også ta eksamen, men ikke alle.

Det å bli sett og anerkjent mener jeg er en viktig drivkraft når man deltar på et kurs og opererer i sosiale medier. Vel, det er mulig noen studenter er tilfredse med å være helt anonyme og pusle med sitt, men ligner de bare litt på meg selv, ønsker de at spørsmål de kommer med blir besvart, gode tanker blir kreditert, og deres deltakelse blir husket. Vi har ingen «like»-knapp i plattformen vår, men skulle noen ganger ønske vi hadde det. Da jeg selv prøvde meg på et Coursera-kurs, var nettopp det å få en «vote» et mål – det trigget meg til å forsøke å formulere et fornuftig innlegg.

Hvor lykkes vi mest med å skape nærhet? Eksamensstudentene i høst har fått tilbud om noen få hangouts, det vil si møter på nett gjennom plattformen Google+. Og det er her det virkelig foregår noe. Deltakerne står frem med ansikt, vi ser stuer i bakgrunnen, noen må lufte hunden, andre jobber litt med påkobling. Noen har nok med å bare lytte, men vil gjerne delta igjen. Den virkelige verdien er når noen finner hverandre: «Kan du og jeg gi hverandre innspill? Jeg tror vi skriver om noe av det samme».

Men det skjer også i felles samskrivingsdokument, i at vi følger hverandre på Twitter og ser hva andre gjør, bygger ut vårt PLN. Facebookgruppa, som er åpen for alle som enten tar kurset eller bare er nysgjerrig på det, har vært viktig gjennom hele prosessen. Det krever aktiv og målretta deltakelse å bli sett, men det er mulig. Jeg tør påstå at det å være deltaker i et slikt kurs kan skape langt flere møtepunkter enn det å sitte på bakerste rad med kaffekoppen sin – i einsemda, så å si – i et stort auditorium. Ikke minst har du mange å diskutere med når du skal ta med deg nye ferdigheter og refleksjoner tilbake til arbeidshverdagen.

Skal MOOC lykkes, tror jeg, må vi greie å etablere former for praksisfellesskap. De store xMOOCene i USA greier nok ikke det, dersom de har tusenvis av deltakere, mens cMOOCs, altså MOOCs med utgangspunkt i konnektivistisk tankegang og samhandling som førende prinsipp, kanskje gjør det. På PLU her på huset har de kjørt SPOC – Small Personal Online Course. Det er muligens enda bedre. Her får deltakerne virkelig oppleve at de tilhører en liten, eksklusiv gruppe som samarbeider om noen felles mål. Faren er at fellesskapet blir for smått, og man mister viktige impulser som de tilsynelatende perifere deltakerne i større MOOCer kan tilby. Gode innspill kan komme uventet inn fra sidelinjen.

 
2 kommentarer

Skrevet av den 21. november 2014 i smart læring, sosiale medier

 

Stikkord: , , , ,

Digitalisering av norsk skole: Smart læring sett fra et lektorperspektiv

smartlæring

Lærebok. På papir. For å spikre fakta og være en vedvarende stemme – ikke forsvinne i den digitale flyktigheten?

Hvilke utfordringer står norsk skole overfor? Arne Krokan skriver om en rekke forhold som vil forme og påvirke utdanning i framtida i Smart læring (Fagbokforlaget, 2012). Digitalisering er en nødvendighet. Spørsmålet blir bare på hvilken måte, på hvilke områder, av hvem, hvordan. Er det ildsjelenes jobb, for eksempel. Eller lærerutdannerne. Hva med skolelederne, politikerne. Jeg skal forsøke å gripe fatt i tre momenter som jeg vil knytte til de tre rollene jeg selv har som lektor i videregående skole: den litteraturelskende norsklæreren, den litt rastløse engelsklæreren og den lett frustrerte ikt-pedagogen. Overskriftene til hver del angir roller og viser min mest umiddelbare respons i stikkordsform.

De digitalt innfødte. Hvor innfødte. Hvilke egenskaper. Multitasking vs. dybde. Norsklæreren

Mine elever er mellom 16 og 19 år gamle, og ble dermed født omtrent like før jeg fikk epost. De omtales gjerne som «digitalt innfødte» fordi de er vant til å spille dataspill og manøvrere seg på ulike sosiale medier, helst med smarttelefonene sine. De får «kortsiktige belønninger» (103) og de blir bedre på multitasking. Krokan peker på at det er pedagogenes oppgave å finne ut av når elevene bør arbeide digitalt – altså på et vis multitaskende – og når det er behov for mer lineære aktiviteter som kan gi dybdeforståelse (106). Av og til kan jeg som lærer få inntrykk at jeg faktisk må hjelpe elevene mine til å mestre begge disse «tilstandene» eller arbeidsformene. Jeg blir sjelden imponert over hvor digitalt innfødte de er, og blir stadig overrasket over hvor lite elevene mine utnytter teknologien effektivt til læring. De greier å gi beskjeder raskt, og noen er selvsagt gode gamere eller gode blogglesere, men like ofte fremstår de som nokså «avkobla» den digitale verden. (Dessuten: å fortelle lærere at elevene er digitalt innfødte, er både noe mange ikke helt tror på, og noe mange ikke synes har en verdi som er verdt å snakke om.) Samtidig er det sjelden jeg ser at noen greier å konsentrere seg med for eksempel ei bok over lengre tid, og med typiske fordypningsoppgaver. Dette er egenskaper jeg som norsklærer selvsagt skatter høyt.

Jeg elsker bøker. Når jeg lar meg selv distrahere av Facebook sånn omtrent førti ganger på en dag, liker jeg det egentlig ikke. Da jeg skrev masteroppgaven min om modernistisk lyrikk, var Facebook definitivt en stor ulempe i prosessen (men det var så ensomt på lesesalen!). Hvis jeg skulle gjette, ville jeg likevel si at det er fordypningsoppgavene også elevene mestrer best. Distraksjonene blir gjerne for store på nett, og de kjenner heller ikke mulighetene som teknologien gir. Men det skjer ting: for tre år siden var det nok større sannsynlighet for at elevene ikke kunne lage en lydinnspilling og dele det på et egnet sted, enn det er i dag. Jeg har i det hele tatt hatt mange gode erfaringer med både blogging og samskriving, for eksempel, men jeg er av den oppfatning at det er jeg som har lært dem det, og ikke motsatt.

(Her tar jeg en pause og sjekker Instagram og Twitter. En ny følger på Twitter: systemutvikler hos Creaza. Sjekker og trykker «følg». På dette tidspunktet lager jeg også overskrifta til denne teksten. Jeg fjerner dessuten røde streker under ordet «Facebook». )
Samhandling. Tilpasning. Bli en aktør. Engelsklæreren.
Det er helt opplagt at prosjektet der en student har undersøkt hvordan vi kan ta i bruk prinsipper fra flipped classroom i engelskundervisninga eller fremmedspråklæringa, har vært spennende og givende. Elever som sliter med setningsfragment, kan bruke videoen og oppgavene flere ganger, mens de som trenger å utvide ordforrådet når de skal skrive litteraturanalyse, kan høre på hva jeg forteller på de tre videoene om litteratur. Ikke minst er det fint når elever er syke over noe mer tid – da er instruksjonene der og jeg trenger kanskje bare å hjelpe dem litt «inn». Engelskfaget er på mange måter enda mer kommunikativt orientert enn norskfaget, etter min mening. De skal lære om ulike kulturer, de skal lære seg et annet språk, og de bør samhandle med folk som også behersker engelsk på ulike nivå. Dette vet nok også elevene: storparten av det som foregår på internett, skjer på engelsk, og dermed blir internett en utømmelig kilde til læring. En kollega av meg har gjennom Etwinning fått kontakt med en klasse og samhandler med elever i et annet europeisk land om blant annet dikttolkinger. Elevene mine har forsøkt både Quora.com og Scoop.it for å søke ny informasjon på mer givende vis enn å google og velge øverste treff.
(Her tar jeg meg sammen og unnlater å sjekke mobilen. Sannsynligvis ikke min tur i Wordfeud likevel.)
Ildsjel? Kanskje. IKT-pedagogen.

For to år siden fikk jeg det litt overraskende spørsmålet om ikke jeg ville søke meg til ikt-pedagog-posten på skolen. Jeg hadde en rekke innvendinger som alle handlet om min egen kompetanse på ikt-feltet, men valgte å overse dem. I dag kan jeg si at det fremdeles finnes lærere som er mer digitalt kompetente enn meg på skolen – i alle fall på en del områder, men samtidig har jeg lært utrolig mye av å ha en slik prosent. Jeg har holdt noen kurs og synes det blir litt lettere etter hvert. Sammen med makkeren min har jeg opprettet «Digitalt kvarter» i lunsjen hver mandag for å vise noe av det vi lærer på etterutdanninga. Her er oppmøtet labert, dessverre. Det kan være mange grunner til at folk ikke kommer:
1. De kan dette fra før.
2. De vet med rette at de ikke kommer til å ville bruke det.
3. De tror noe feilaktig at de ikke kommer til å ville bruke det.
4. De har nok å drive på med og vil gjerne koble ut hjernen et lite øyeblikk mens de spiser matpakka.
Det er først og fremst de som faller inn under punkt 3 jeg skulle ønske ville komme. (For all del! Noen kommer! Og flere oppmuntrer meg i arbeidet mitt.) Sammen med ikt-ansvarlig på jobb er vi nå i tenkeboksen for å lokke til oss flere lærere; «Lær å ta jukserne» kan kanskje bli et populært seminar. Jeg er så sikker på at mange ville hatt glede av å kjenne til flere samhandlingsplattformer enn de gjør i dag: ikke bare for å bruke Facebook i undervisninga, som jeg tenker er positivt for dem som kan bruke det fornuftig, men sikkert ikke noe poeng i seg selv – men for å utvikle sin egen praksis og finne tak i de rette folka. Skape nettverk på Twitter, for eksempel. Lese om hvordan andre løser utfordringer i hverdagen. Når Krokan sier at de beste folka jobber et annet sted, vil nok mange svare at de beste folka, de er hos oss – de er kanskje akkurat den beste, til og med. Mulig det; jeg har mange dyktige kolleger, bevares. Noen beundrer jeg enormt.
Dette berører uansett det Krokan skriver om: hvem skal stå for endringer i norsk skole, som både næringslivet og det offentlige Norge faktisk har bruk for i framtida? Dessuten – hvor store endringer ønsker vi? Skal vi organisere skolegangen annerledes? Jeg mener både ja og nei. Verdien av å møtes personlig, av å fysisk tilhøre en gruppe eller klasse, og møte læreren og andre ressurser i skolen, er enorm. Jeg tror på den. Men jeg ser også at vi kan trenge noe mer, for eksempel for å fange opp flere av de som faller utenfor systemet i dag. Vi kommer nok også til å se mange endringer innafor den tradisjonelle skolestrukturen, tror jeg. Hvis svaret er digitale undervisningsformer og disruptiv læring, gjelder det bare å være helt sikker på hva som er spørsmålet.
(Der lyste telefonen opp og det er min tur – mattelærerkollegaen har lagt ordet «sik» og truer med å slå meg i støvlene igjen. Det er på tide å slutte av.)

 
 

Stikkord: , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

En rektors bekjennelser

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

holyvolt

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!