RSS

Månedlige arkiver: oktober 2014

Lukta av gull og digital sagmugg. Lektoren spiller Colonies and Empires.

Lukta av gull og digital sagmugg. Lektoren spiller Colonies and Empires.

Noen søndager brukes til skogsturer, besøk i svømmehallen, norskrettebunker eller musisering i kammerorkester. Denne søndagen har derimot vært heldigital; lektor Hernesvold har forvillet seg inn i et dataspill og blitt der ganske lenge.

Mine forkunnskaper? Relativt mangelfulle. Dette ligner kanskje på SimCity 1.0 som jeg spilte på tidlig nittitall. Jeg elsket å bygge små firkanter med hus, veier, kraftverk og så videre. Etterhvert lærte jeg å lure systemet slik at det aldri ble jordskjelv og traffikk-kork. Ellers er jeg en typisk casual gamer med en aktiv, men relativt privat, Wordfeudkonto og noen runder med Angry Birds nå og da.  I det store og hele er jeg altså ny på dette feltet, og spesielt i verdener som etterhvert krever samhandling på nett og litt mer avansert strategisk tenkning.

Hvordan jeg begynte? Tja. En liten introduksjon satte meg i gang, og deretter var det bare å begynne å bygge. Ulike symboler forteller meg hva jeg kan bygge, og hvor stor gullbeholdning jeg har. Gullbeholdninga vokser raskere dersom jeg bygger ut minedriften. Etter noen timers spill lurer jeg nå på hvorfor jeg har så mye tømmer jeg ikke får brukt eller solgt, og hvordan jeg skal greie å spare opp til neste nivå på townhallen. Jeg ser jo at dette handler om USA og tida etter frigjøringa (1776 og framover), og at grafikk og innhold er tilpasset denne tida.

Jeg blir sittende og se på at gullet vokser, men ikke fort nok. Jeg blir overlatt til en rekke avgjørelser som må tas på sviktende grunnlag. Skal jeg bruke pengene på gull-lagring, når jeg ikke har mye gull? Hva skal jeg med alt dette militæret, når jeg hittil ikke har blitt angrepet? Burde jeg koble meg på og begynne å samhandle med andre spillere, tro? Hvordan gjør jeg det i så fall?

Så langt ser det ut til å være læring ved prøving og feiling. Jeg har bygd en rekke med forsvarsverk som er helt usammenhengende og sikkert fullstendig bortkastet. Den vesle skogen min ser ikke ut til å krympe trass nokså aggressiv sagbruksdrift området?! Men hva vet vel jeg om sagbruk. Jeg solgte også en gård på et tidspunkt, men angret like etterpå.

For meg er veien lang fra dette og til noe jeg kunne brukt i undervisning. Det mest opplagte ville vel være noe historierelatert, men min mann historielektoren mener det krever nokså spesifikk bruk, altså at man vet akkurat hva man gjør, og hvordan man kan relatere det til en historisk kontekst. Det er vel også slik at ulike spill egner seg for ulike aldersgrupper og fag. Jeg har hørt om bruk i norsk for å jobbe med fortellerteknikker, og at elever selvsagt øver engelskkunnskaper gjennom å spille spill på engelsk (noe de også gjør om de leser bøker og engelskspråklige nettsider – her er mange veier til Rom og jeg skal ikke være den som sier at det ene er bedre enn det andre, men det må gi ulik type språkkompetanse, tenker jeg).

Men jeg blir nysgjerrig på hvordan spillet får meg til å holde fast så lenge trass nokså beskjeden framgang.

Og jeg lurer på hvordan jeg skal greie å smugle iPaden med meg på jobb i morgen tidlig.

Reklamer
 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 26. oktober 2014 i smart læring

 

Stikkord: ,

Crowdsourcing Answers to: What Is Your Reason For Not Sharing As An Educator?

From the moment in my first year of teaching, when a colleague told me that she thought I was bragging when I was sharing my work, I have been stumped that «sharing» among educators was not somethi…

Source: langwitches.org

I listened to Silvia Tolisani this week at a conference arranged by Connected Educator Month Norway. And I was so inspired. Tolisani gave examples of how classes and teachers used technology to do things that would have been impossible without tech:  connecting, sharing, crowdsourcing and more. And she has a blog!

See on Scoop.itDigitallearning

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 23. oktober 2014 i Ukategorisert

 

Nye erfaringer med samskriving i klasserommet: fra kaos til progresjon.

Elever som diskuterer, forhandler og prøver ut tekst, kan lære mye av hverandre. Det gjelder både skrivesterke og mindre skriveføre elever, er min oppfatning, men selvsagt er det en fordel om hver gruppe har noen litt aktive skrivere som sikrer framdrift. Et godt klassemiljø er også viktig; det må være lov å gjøre feil, og klassen må oppleve at de jobber mot noen felles mål. I klassen min er det sikkert ikke alle som liker samskrivinga like godt, og noen føler på at de drar vel mye av lasset, men i sum er jeg sikker på at det har flere fordeler enn ulemper, dersom vi bruker det klokt og i passe mengder.

Elevene mine på vg1 har allerede samskrevet i Google Drive ved et par anledninger. I dag delte vi klassen i tre like store grupper, og de hadde allerede individuelle notater som de kunne ta med seg inn i samskrivinga. Vi har sett dokumentaren om Malala fra BBC, fordi jeg synes den kan gi oss nye perspektiver på en rekke ting: utdanning, det å være ung, øst og vest, grupperinger av muslimer og så videre. Dernest hadde vi sett på appellformene etos, patos og logos. Dette er populært eksamensstoff på vg3, så hvorfor ikke starte med en gang. Målet for perioden som helhet er at de skal kunne benytte seg av, og oppdage, argumentasjonsteknikker.

Hver gruppe hadde sett etter en av disse appellformene i dokumentaren, og ble bedt om å skrive en tekst om det sammen. En av elevene var borte da vi så dette, og hun fikk i oppdrag å være konsulent i dokumentene; elevene måtte forklare tilstrekkelig nok til at hun skjønte hva de mente.

Først kaos. Noen husket ikke gmailen sin, andre begynte med OneNote, som vi også har brukt, noen brukte hotmail (jo, det gikk faktisk). Etterhvert roet det seg, men noen elever glemte at de kan diskutere framdrifta ved hjelp av chattefunksjonen, og valgte gamlemetoden med høylydte spørsmål på tvers av klasserommet. Jeg hadde gjort et poeng ut av at elevene ikke flyttet seg fra der de satt – altså var hver gruppe spredt.

Men chattefunksjonen har jo sine sider. For enkelte er det vanskelig å legge vekk sjargongen fra garderobene etter gymmen, ser det ut til. Dette til tross for at de er med i dokumentene med eget navn, og jeg har også tilgang. Heldigvis ble chatten også brukt til å diskutere hvordan de skulle arbeide, og jeg velger her å fokusere på det positive, for eksempel dette:

– ska d her vær ferdi t i dag?

– ja

– so we betta hurrey

– syns avsnitt 2 kan jobbes mer med

– ok, eg vil arbeide mer med avsnitt 2.

– den starten e litt rar

– æ kan fiks æ

– står avsnittan i riktig rekkefølge no?

Fra et norsklærerperspektiv er det interessant å se hvor raskt de kodeveksler. Her var også tilløp til tysk (!) undeveis. Noen grupper hadde strengt adskilte avsnitt, andre hadde laget en disposisjon i begynnelsen av dokumentet som guidet dem gjennom skriveprosessen. Den gruppa som kanskje ikke hadde noen plan, brukte også lengst tid på å få dokumentet noenlunde sammenhengende. Denne gangen hadde jeg heller ikke utdelt roller.

Dagens lærdom:

  • Det blir mindre tøys dersom elevene inviterer hverandre inn med gmail-adresse, og ikke via lenke, for da ser vi hvem som er hvem.
  • Læreren bør også være med, men ikke blande seg alt for mye.
  • Tidspress er bra. Et konkret mål, for eksempel øving til fastsatt prøve, er sikkert enda bedre.
  • Det kan gå greit uten roller, spesielt dersom alle har forberedt noe og ikke starter skrivinga på null.

Jeg har fått tillatelse til å sakse ut noen eksempler fra det som ble skrevet i dag, og jeg er ganske fornøyd med hva de har fått til i løpet av ca 50 min:

BBC dokumentaren om Malala er ein rystande historie. Den handlar om den pakistanske jenta som ble skutt av Taliban for å gå på skole. Ho har holdt tale i FN, mottatt Nobels fredspris og flyttet til Birmingham for og på grunn av sine handlingar. Å få ein utdanning er både ein menneskerettighet og et av FNs mange tusenårsmål. Malala har blitt kjent for sin motvilje i kampen for jenters utdanning og kampen mot ekstreme grupper som feks Taliban, som hindrar FN og resten av verden i kampen for at alle skal leve fritt i lag med menneskerettigheter. I denne teksten skal vi sjå på kvifor Malala får den tilliten hun får og hva som får ho til å virke så truverdig.

Malala er ein truverdig kilde fordi: Ho er ei jente i eit kvinneundertrykt land. Ho veit korleis det kjennast, Malala jobbar hardt slik at vi  kan stole på ho.  Malala framstår som eit menneske med gode verdier og høy moral. Særlig i etiske og moralske spørmål er det viktig at Malala framstår som et godt menneske. Ho forteller sine eiga historie. For at ho skal ha ein sjans til å klare å formiddle hennes syn på denne saken er det jo viktig at ho skape tillit.

Eit klart døme på at Malala involverer bruken av patos i dokumentaren er at ho sjølv forklarar korleis det kjennast å ikkje få gå på skule, grunna diskriminering av kvinnar. Dette vekker kjensler i både ho og seerane. Ho refererer sin problematiske kvardag til dei andre som også må oppleve det same. Derfor vil folk kanskje få sympati med eit samfunn seerane forsøker å forstå seg på. Også i dokumentaren verkar ho trist når ho pratar om den tøffe kvardagen i heimlandet. Ho nemnar også veninnene og kor vondt det var å sjå folk ho er så glad i oppleve det same som ho. Dette bidrar til å vekke kjensler, altså patos i dokumentaren, noko som er med på å overtyde oss.

Logos blir brukt i dokumentaren til dømes dette med at Taliban ikkje ønskjer at jenter skal gå på skule, og dei brukar alle midlar for å unngå dette. Dette snakkar Malala om gjennom heile dokumentaren, sidan det er utgangspunktet for hendingane. Ein annan hending er til dømes at ho blei skutt i hovudet, av Taliban og at ho no må bu i Birmingham med familien fordi det ikkje er trygt for ho å flytte tilbake til Pakistan.

 
 

Stikkord: ,

Hallo? …. Ello? Er det noen der? En monolog.

Hallo? …. Ello? Er det noen der? En monolog.

Jeg stirrer lenge på en side med svarte og hvite streker og figurer. Et smileansikt. En oppfordring om å si «ello». Jeg følger tre mennesker, og er usikker på om disse tre menneskene har noe behov for at jeg sier halloi. To av dem følger jeg på Facebook, og en av disse to ser jeg flere ganger i uka fordi vi har kontor vegg i vegg og kan rope halloi i tide og utide. Den tredje tror jeg er en jeg kjenner fra studentlivet på Samfundet.

Likevel prøver jeg med et forsiktig «er det noen der». «Dette er forunderlig», skriver jeg. «Kanskje du har kommet på feil klode?», spør en. Den andre, han jeg tror jeg kjenner, svarer at han er enig i at det er forunderlig. Dette er en givende samtale, tenker jeg. Om vi ikke kjenner oss like poetiske som Obstfelders møte med byen, og slett ikke er preget av like sterk undergangsstemning, må vi vedgå, vi tre som har deltatt i denne spartanske samtalen, at dette er fremmed (virtuelt) landskap.

Verdien av nettverk styrkes av at medlemmene i nettverket gir seg til kjenne slik de er, altså med fullt navn, og deler aktivt med hverandre.  Det har vi nettopp forkynt i Smart læring, med referanse til Axelrods Evolution of Cooperation (1984). Jeg har selv deltatt på nettkurs om samarbeid, så for meg er ikke Ello et innlysende sted å utvikle samarbeidsfora på.

Men det var kanskje ikke Twitter heller i første omgang. Der hadde jeg konto i et par år før jeg begynte å bli aktiv. Forskjellen på Twitter og Ello er imidlertid at det er enkelt å se hvem de fleste er, og jeg kan søke på hashtagger og dermed lete opp mye rart. Men på Ello har folk så mange rare brukernavn. Profilbildene er også delvis kryptiske, noe som forteller meg at folk er litt redde for å fremstå som seg selv. Redde, eller supertøffe?

Kanskje jeg begynner å bli gammel. Kanskje dette var begynnelsen på slutten for karrieren min som fluent på sosiale medier. Fra nølende Myspacebruker i 2006, til hyperaktiv Facebookbruker fra 2007 og med en topp på Twitter i 2014 (?) var dette kanskje det første sikre tegnet på at jeg ikke tilhører noen som helst slags frontlinje lenger. Jeg fikk ikke grepet på Snapchat, heller. Elevene mine er sikkert allerede forbi Whatsapp og whatnot.

Det er selvsagt mulig at samarbeid ikke er et poeng på Ello i det hele tatt. Jeg ser for meg at man bare «henger» der. «A simple, beautiful and ad-free social network», heter det. Minimalistisk, i alle fall. Nettverk? Enn så lenge slett ikke for min del. Det blir kanskje litt som å henge på det nye kjøpesenteret selv om alle de kule folka er på et annet, mye kulere kjøpesenter.

Men jeg kjenner litt på makta det gir å fremdeles ha 4 invitasjoner til gode. Hvem fortjener invitasjon? Hvem av vennene mine vil være interessert i å henge rundt med meg på nok et virtuelt forum? Det er selvsagt meningen at Ello skal oppfattes som ekslusivt, de første medlemmene (som allerede er millioner) skal danne fronttrupp og være med på å sette an tonen.

Skrekken er den. At jeg inviterer, og blir avvist. Eller legger ut tilbudet på Facebook, uten å få respons. Jeg fremstår som en masete klegg når jeg egentlig bare har stukket tåa ut i ukjent farvann. Jeg har allerede trusselen av å være «noise» og slett ikke «friend» hos de som følger meg.

Tenk så hult.

Å være på et fremmed sted, og så vil ingen bli med.

Og det du hører er ikke ello, men ekko.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 11. oktober 2014 i sosiale medier

 

Stikkord:

Samskrivingsøvelse med to ukjente

Samskrivingsøvelse med to ukjente

I arbeidet mitt med Smart læring er samarbeidet med PLU en viktig faktor. Jeg prøver derfor å henge med i PLU sin egen intern-MOOC, som tilbys ansatte på PLU og veiledere med tilknytning til PLU. En av oppgavene der var å samskrive med et par andre, og jeg fant to andre språklærere på kurset, Marthe Pande-Rolfsen og Carola Peckholt. Vi ble enige om å skrive en tekst om samskriving i språkfag. Vi brukte Google drive, og satte av 1 time til arbeidet.

Helt nederst i innlegget kan du lese det ferdige resultatet av samskrivingsøvelsen vår. Men først vil jeg gjerne dele noen erfaringer vi gjorde underveis.

Synkron samskriving er langt mer effektiv enn asynkron. Tidsrammen og det at dette var en oppgave, la press på alle deltakerne om å produsere. Også det faktum at teksten skulle deles med de andre på kurset etterpå, gjorde at vi skjerpet oss.

– I gruppa hadde nok jeg selv lengst erfaring med samskriving, Marthe hadde gjort det en god del, mens det var nytt for Carola. Det var nyttigere for oss enn om alle hadde hatt samme utgangspunkt! Vi har aldri møttes ansikt til ansikt, men noe lik faglig bakgrunn og forestillinger om hva som forventes av en tekst, gjorde nok samarbeidet enklere.

– Vi brukte chatten nokså aktivt for å avklare hvordan vi skulle gjøre det underveis. For eksempel spurte vi om det var greit å redigere hverandre, og om vi skulle flytte rundt på innholdet. Vi oppdaget at mens en gjerne skumleste på langs for å finne sammenhenger, kunne en annen jobbe mer intensivt med et enkelt avsnitt.

– Om vi forhandlet om mening? Delvis. Vi la til poeng i avsnitt som andre hadde begynt på, og noen ganger måtte de flyttes. Kohesjon ble et viktig stikkord. Hvor hører dette til? Er dette «i forbindelse med», eller «i motsetning til»?

– Vi er ulike skrivere, noe som ble tydelig når vi skulle jobbe i samme dokument. Jeg sa «vi bare skriver», for jeg er litt sånn kaosmenneske, og det gjorde Marthe litt stressa. Hun beskrev det etterpå som å bli kastet ut i vannet med beskjeden «redd deg selv». Sånn er nok elever også: noen tenker nøye gjennom før de skriver, og lager kanskje disposisjon, mens andre bare begynner forfra og ser hvor de havner. Carola ga uttrykk for at hun ikke greide å skrive like raskt som oss andre, men jeg tror egentlig bare det var en styrke, fordi det ga kvalitet til de delene hun jobbet med.

 

 

Oppmerksomhet, samskriving og språkundervisning

Samskrevet av Bodil Hernesvold, Marthe Pande-Rolfsen og Carola Peckolt

Oppmerksomhet

Dette begrepet handler blant annet om selvorganisert læring, det vil si læring der man setter seg egne mål og utformer sin egen læreprosess. Dersom elevene har klare mål, vil det være lettere å styre oppmerksomheten mot dette, og ikke mot mulige distraksjoner. Men elever må også kunne være oppmerksomme rundt sin egen arbeidsprosess, og at det finnes så mange eksterne faktorer som bidrar til at mange mister fokus. Dette er viktig i mange sammenhenger, men kanskje spesielt når man jobber digitalt.

Samskriving

Samskriving er når flere personer går sammen og skriver samtidig i ett felles dokument. På engelsk brukes begrepet ‘collaborative writing’. Det gjør det lettere for elever å ha tilgang til dokumentet overalt og når som helst, og man trenger nødvendigvis ikke være fysisk i nærheten av hverandre når man jobber og skriver i dokumentet. Det eneste som trengs, er tilgang til nett og PC/nettbrett (eventuelt også mobil). Man må stille noen krav til hvordan samskrivingen skal foregå for at det skal kunne bli en effektiv arbeidsform i for eksempel språkundervisning.

Samskrivingstjenester kan brukes i prosesser der elever styrer mot et mål de setter seg sammen. Det fordrer også at elevene faktisk må jobbe sammen, og ikke nødvendigvis deler oppgaver seg i mellom, og jobber “sammen alene” (som jo ofte er det som skjer i skolen). Det kan derfor være lurt å trene opp elevene til å ta ulike roller i en skriveprosess, der noen for eksempel har ansvar for struktur, andre for verbbøying eller å finne eksterne ressurser i skriveprosessen.

Det kan være en utfordring å tørre å skrive når andre ser det en skriver, og å la andre korrigere på det en selv har skrevet. I norsk og engelsk er dette ofte greit, men ikke for alle. Det krever at elevene har tillit til de andre på gruppa og tør å rette på hverandre uten at det blir tatt ille opp.

Man kan også bruke chat-funksjonen til å samsnakke om eventuelt innhold og struktur, eller poste linker og annet som man kanskje vil ta i bruk i teksten. På den måten øver man opp et metaspråk om det å skape tekst, i tillegg til å kunne gi tilbakemeldinger til hverandre underveis i prosessen. Dersom noe går feil, kan man lete fram eldre versjoner av teksten. Det sikrer en mot redselen for å redigere for mye.

I språkundervisningen

Det positive med samskriving i fremmedspråk, er at elever kan overvåke hverandre, se over grammatikk for eksempel, og dermed ende opp med et mer gjennomført og forhåpentligvis også et bedre skrevet dokument. Her forutsettes det at man har klare avtaler om når det skal rettes og hva som skal rettes. Kan man tenke seg at en får ansvar for å kontrollere verbformene, en for kasus og den tredje for ordstilling , f. eks.? I andre sammenhenger vil man kanskje velge å se bort fra grammatikk og heller fokusere på innhold eller struktur. Uansett gjør samskrivingstjenester det mulig for læreren å få innblikk i skriveprosessen og bidra med innspill underveis.

For å bruke samskriving i fremmedspråk tenker vi det er viktig at elevene er godt kjent med verktøyet fra før. Å skrive på fremmedspråk når alle ser på, er kanskje enda mer utfordrende enn på morsmålet. Derfor tror vi at det må være en veldig avgrenset oppgave som gir klare føringer på hva innholdet skal være, og hvilke roller elevene skal ha underveis i prosessen.

Kan hende undervurderer vi også elevenes kapasitet til å holde flere aktiviteter eller kanaler i gang. I forbindelse med oppmerksomhet skiller vi mellom multitasking og parallell prosessering; der det første handler om å prøve å gjøre ikke-relaterte aktiviteter samtidig, vil det siste si at man arbeider med samme tema med ulike plattformer, modaliteter eller tjenester. Dersom chatten handler om tekstskaping, får vi altså et eksempel på parallell prosessering. Oppmerksomhet er en viktig forutsetning for samskriving, da en lett kan bli distrahert av det som andre skriver og av det som foregår i chatten. Derfor er god struktur i skriveprosessen og klare avtaler blant samskriverne viktig for å få et vellykket produkt.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 11. oktober 2014 i samskriving, smart læring

 

Stikkord: ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

EN REKTORS BEKJENNELSER

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

holyvolt

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!