RSS

Månedlige arkiver: september 2014

Jo mere vi skriver sammen. Om samskriving i klasserommet.

Jeg er opptatt av skriving. Skal man utvikle skrivinga si, må man skrive. Jeg tror også at det å skrive sammen kan være lærerikt. Ikke minst fordi det utfordrer ens egne tanker om både innhold, språk og selve skriveprosessen. Skriving er ensomt, sier forfatterne. Men skriving kan også være sosialt, sier jeg.

25 friske og raske sekstenåringer på ett brett. Lyse hoder, armer, bein, pc-er, smil, spørsmål. Det er jo vidunderlig å få jobbe i møte med unge mennesker, og spesielt gøy når det er unge mennesker som vil noe. Som er oppmerksomme på hverandre, som leter etter sin plass i gruppa og som lar seg diktere litt av læreren selv når hun setter på japansk musikk eller lar dem lese en tekst om bæsj. Nei, det er ikke historien om moldboene som ikke kunne telle og måtte stikke nesene i ei kuruke for å få talt alle, men Knausgårds essay «Den brune halen» fra Sjelens Amerika.

Det var selvsagt umulig å være eneste elev som ikke leste akkurat den teksten. Til det var det for mange gisp og «nei, dette kan jeg virkelig ikke lese». Her er flere detaljerte beskrivelser. Etter hvert dreier teksten mot større spørsmål, og sekstenåringene imponerte meg i sine funderinger. Kan det ha med det å ikke ville vise fram den man egentlig er å gjøre? Knausgård sier noe om at dyrene ikke er redde for det. Noen peker på at Knausgård kanskje er litt misunnelige på løvene. Hvorfor fikk vi ikke vite om han rakk fram til do, forresten? – Jo, teksten handlet egentlig ikke om det. Nemlig.

Så til samskrivinga. Jeg lot elevene gå inn på ulike samskrivingsdokument i Google disk som jeg hadde ordna på forhånd. Der sto noen instrukser om hva som måtte med i teksten om essayet, samt forslag til roller i samskrivingsprosessen. Slike roller kan for eksempel være:

– idemakeren

– den som strukturerer

– sitatmesteren

– retteeksperten (med Nynorsk ordliste denne gang)

– eksempelskriveren

– spørsmålsstilleren

Elevene mine tok ulike posisjoner i arbeidet. Rett nok var det enkelte som fant opp roller som «skravlebøtta» og «distraktøren», men i det store og hele arbeidet gruppene godt sammen og i løpet av en dobbelttime hadde nesten alle gruppene skrevet over en side om denne rare teksten om menneskets trang til å skjule egen avføring. Ikke verst, tenker jeg.

«Det var artig å skrive sammen», uttalte en. Da det oppsto tilløp til sabotasje, var det flere som var enige i at enkelte sabotører ikke måtte få ødelegge det som var en mer spennende måte å jobbe på enn å sitte alene. Aller viktigst: rundt om på gruppene diskuterte de hva de skulle ha med i teksten, hva teksten til Knausgård egentlig sa, og hvordan de kunne skrive det. Jeg kunne observere som femte deltaker på gruppene og gi tips underveis. Når de skal skrive hver for seg senere, vil forhåpentlig vis flere ha en ide om hvordan en tekst kan se ut og hvilke momenter de kan ta med.

 

Stikkord:

Hvorfor blogger lektoren, trass fraværende berømmelse?

Denne uka av Smart læring handler om blogg og mikroblogg. Jeg har skrevet nokså mye om blogging tidligere, blant annet noen bloggeråd  og noen erfaringer med blogg som prøveform i norsk. Dessuten jobbet jeg litt med et tankekart der jeg prøvde å beskrive blogginga mi ut fra noen begrepspar – er bloggen for eksempel åpen eller lukket? Teoretisk eller praktisk? Jeg tenkte meg at man kunne beskrive sin egen blogging ved å sette kryss langs ulike kontinuum mellom ytterpunktene og deretter begrunne dette.

Å være blogger i dag forbindes ofte med å være enten friskusmamma, kakebaker, friluftsentusiast eller motedame. Det er i alle fall slik man får mange følgere og eventuelt inviteres som deltaker til «Skal vi danse». Nå kunne nok danseferdighetene mine med fordel vært hevet noen hakk, men det er verken popularitet eller realitydeltakelse som får meg til å blogge (kanskje snarere tvert imot). Her er mine grunner til at jeg blogger:

1. Det gir meg et sted å tenke høyt om min egen praksis. Spesielt når jeg skriver om undervisning, synes jeg det tvinger meg til å tenke over og reflektere over hva jeg gjør og hvorfor ting går sånn eller slik. Det er morsomt å skrive om de gangene det går galt, også – kom ned fra din høye lektorhest!

2. Jeg øver på å skrive. Norsklærere er i aller høyeste grad lesere, og vi sluker gjerne både 5 og 10 romaner i sommerferien, men vi skriver lite. Ulempen med bloggskrivinga mi er at den har en tendens til å bli mengdetrening. Likevel tror jeg det gjør noe med utviklingen av min egen skrivestemme.

3. Jeg deler erfaringene mine i håp om at andre kan ha nytte av det på ett eller annet vis. Jo mer konkret jeg er, jo mer respons får jeg. Jeg innser at bloggen min nok er for spesielt interesserte (les: spesielt språklærere i vgs).

4. Jeg åpner for at andre kan kommentere det jeg gjør. Ikke helt uten risiko, selvsagt.

5. Som blogger leser jeg også en del andre blogger. Jeg elsker å høre om konkrete undervisningsopplegg, med og uten digitale tjenester.

6. Dersom jeg ønsker at elevene mine skal prøve blogging, må jeg gjøre det selv. Jeg må kjenne på motstanden teksten kan gi, kjenne på frustrasjonen over å ikke få det til. Alt for ofte gir vi elevene våre oppgaver som vi er glade for at vi selv slipper unna; jeg tenker stadig på hvordan jeg kan utforme opplegg og oppgaver på en slik måte at elevene får lyst til å jobbe med faget og helst på en slik måte at de opplever «flow» – jamfør spillteori som jeg gleder meg til å jobbe mer med gjennom Smart læring-kurset.

Hvorfor blogger du?

 
1 kommentar

Skrevet av den 15. september 2014 i smart læring

 

Stikkord: ,

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

Historieprofessor Knut Kjelstadli spør i Klassekampen 2. september (papiravisen) om hvilke kunnskaper og ferdigheter som kan læres ved forelesninger, seminar, campus-opplegg og til sist gjennom store MOOCer. Slik jeg leser Kjelstadli, vil eksamensformer som er tilpasset store mengder studenter bære preg av flervalgsprøver og kortsvar som kan rettes automatisk eller nesten automatisk. Jeg er, uten å ha peiling på realfag, tilbøyelig til å være enig med ham i at dette er eksamensformer som passer best for  – ja – realfag.

Men så antar Kjelstadli at humanistiske fag, og fag som krever refleksjon og diskusjon, dybde og kommunikasjon, kanskje ikke egner seg for MOOCer. Jeg kan være enig med ham i at fysiske møter kan være svært verdifulle. En ildfull forelesning eller et godt seminar – ja takk. Slik studerte jeg i alle mine år ved universitetet. Men jeg kan ikke huske å ha rukket opp hånda på en stor forelesning noen gang, og de fleste av mine medstudenter var heller ikke spesielt meddelssomme på seminar.

Hvilke muligheter har vi i MOOCene, da? Kjelstadli peker på at essays, der man tradisjonelt har vist dybde og refleksjon, er såpass kostnadskrevende at det vil spise opp mye av den økonomiske fordelen ved å kjøre MOOC. I  det nettbaserte kurset «Smart læring» ved NTNU kjører vi likevel essay som eksamensform for de studentene som velger å ta eksamen.

Hvor eller hvordan foregår dybde og refleksjon? Kan det foregå i store fora på nett, gjennom deltakelse i en stor MOOC? Jeg mener ja. Å delta i debatter på nett kan være krevende, men også svært givende. Gode MOOCer inviterer til debatt, kritisk refleksjon og undring. Nå følger jeg et litteraturkurs gjennom Brown University på plattformen Coursera. Jeg leser ti klassiske romaner, hører på tradisjonelle forelesninger, og deltar i diskusjoner etterpå.

Men det er opp til meg selv, selvsagt, akkurat som det gjerne vil  være på en campusløsning. Foreleseren, Arnold Weinstein, kan ikke dytte noe inn i meg, selv om han forteller at det er det alle prøver på – om det er i tale eller skrift. Lesinga må jeg også gjøre selv. Og ikke minst tankene. Foreleseren peker selv på at litteraturkurset hans er noe annerledes enn de fleste Courserakursene, som opererer med kulepunkt og multiple choice. Det er gjennom å lytte til hans innsikt, lese romanene og prøve tankene mine på andre studenter at læring skjer. Som norsklærer synes jeg det er spesielt interessant å se om og hvordan litteratur kan formidles på nett, fordi mange mener å tro at den klassiske litteraturens dybde ikke lar seg kombinere med den digitale verdens overflatiskhet.

Mitt personlige læringsnettverk utvides også gjennom deltakelsen på Courserakurset, og jeg har nå «tilgang» på deltakere fra store deler av verden. De stemmene som kommer frem der, kan gi meg helt andre innfallsvinkler til tekstene enn den halvuniformerte gjengen jeg nok nordisk sammen med i 2003. Beklager, kjære nordistvenner – dere er høyt skattet, men vi var jo enige om det meste med felles bakgrunn fra heimer med felespill, kofter og sidemål som hovedmål, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor tolket vi kanskje Vesaas-litteraturen på pensum i mer samme retning enn når Courseradeltakerne snart skal gå løs på «Isslottet» – eller kanskje vil jeg oppdage at romanen taler til noe universelt i oss og viser oss menneskelig erfaring på tvers av geografisk tilhørighet, kjønn, etnisitet? Mulighetene er der.

Ulike innfallsvinkler og perspektiv håper vi skal komme fram på «Smart læring» også. Kurset kombinerer korte videoer, tekstmateriale, multiple choice, konkrete praksisoppgaver og kanskje aller viktigst: diskusjoner. Deltakerne er selv med på å styre diskusjonene, men Arne Krokan, som står for teorimateriale og fundament i kurset, kan sette agendaen og hoppe inn ved behov. Jeg håper at studentene som følger kurset opplever det som meningsfullt, og som noe mer enn kulepunkt.

Om jeg vil, kan jeg som student i litteraturkurset på Coursera levere inn tekster til peer assessment – en løsning som per i dag ikke er godkjent for å få studiepoeng i Norge, såvidt jeg vet. Og det har nok sine grunner. Studiepoeng må kvalitetssikres. Men at refleksjon ikke var mulig?

 

Stikkord: , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

En rektors bekjennelser

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

holyvolt

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!