En LMS-superbrukers bekjennelser

En av oppgavene mine i posten min som IKT-pedagog er å være såkalt superbruker (ikke å forveksle med Superwoman, selv om jeg tidvis kunne ha behov for både superkrefter og superwoman-drakt – min eneste rekvisitt er ei oransje nøkkelsnor) for It’s Learning. Sør-Trøndelag Fylkeskommune skifta plattform til skolestart høsten 2012, etter å ha brukt Fronter noen år. Som med alle nye plattformer og digitale løsninger, tar det en del tid å bli flink, og til å se hvilke funksjoner en ønsker å benytte seg av. Fremdeles er det lærere som velger å ikke anvende fraværsføringa (!) eller mappestrukturene der du kan legge ut planer og kompetansemål i fagene, men dette er en marginalisert gruppe uten spesielt stor gjennomslagskraft i kollegiet. Selv blant elevene ser det ut til at plattformen brukes jevnlig til å holde seg oppdatert på siste forseintkomming eller siste beskjed fra læreren.

Noen har sammenlignet strukturen med LMS som «fengsel», eller som det gammeldagse klasserommet overført til pc, og altså ikke spesielt innovativt. Det er mulig man kan finne slike paralleller, og jeg mener på ingen måte at It’s Learning er grensesprengende, festlig eller storartet. La meg først oppsummere erfaringene jeg har gjort meg som superbruker med noen punkter før jeg fortsetter:

1. Skolen har behov for å føre fravær, legge ut planer, registrere karakterer og i det store og hele organisere hver enkelt klasse og gruppe

2.LMS kan fylle disse behovene, selv om de selvsagt også kan bli mer sømløse i utforminga enn de er i dag, enda mer skreddersydd (kollegene mine bruker for eksempel nokså mye lunchtid på å diskutere hvor tungvindt det er å føre fravær og anmerkninger på to ulike steder, gjerne rettet mot meg, som om jeg har noen slags mulighet til å forandre dette, spesielt med tanke på at dette behovet allerede er meldt inn fra fylkeskommunen sentralt. PUH – der fikk jeg sagt det, håper ingen av dem leser bloggen min).

3. En stor andel lærere er ikke, og kommer ikke til å være, spesielt digitale. De kommer i alle fall ikke til å hive seg over Pinterest, Quora, toolkits, Twitter, Kahoot og andre plattformer som kanskje – og kanskje ikke – kunne beriket akkurat deres undervisning. Dette avhenger både av fagenes egenart, lærerens interesse, kompetanse og læringssyn og ikke minst den elevgruppa de har. For disse vil LMS-ene være tilstrekkelig, kanskje supplert med en helt avgrensa mengde programmer eller nettsider. (I parentes: hurra for biblioteket, bibliotekaren, bøker, skriving for hånd, lapper på papir osv – men dette er en avsporing.)

4. Å bruke sosiale medier i undervisninga er ikke spesielt vanskelig, selv om en også er innom LMS. Den som ønsker det, greier å bruke både blogger, samskrivingsverktøy, quizzprogram og Face.

5.  Beklager, It’s Learning, men dere er ganske kjedelige. Og likevel velger jeg å bruke dere nokså aktivt i undervisninga mi. Det er helst fordi elevene greier å henge med hvis de kan knytte nye aktiviteter til LMS-en. Det er ikke sikkert en elev med 2 i norsk blir flinkere av å skulle henge med i tusen ulike sosiale medier. Av samme grunn liker jeg også klasser, klasserom og vegger.

6. Læreren trenger forutsigbarhet. Når folk sentralt i fylkesadministrasjonen forteller at alle plattformer bare har ei levetid på fire år, er det mange som sukker fordi det betyr nye runder med opplæring, rollefordeling, administrering og overføring av undervisningsopplegg. Det er nå engang sånn at mye av kunnskapen og ferdighetene vi formidler i undervisninga vår, ikke endrer seg radikalt hvert fjerde år. Og hvert fjerde år er altså «treigt»sammenlignet med det sosiale medier kan tilby.

Jeg kan være enig i at bruken av LMS, valg av hvilken LMS osv, kan ta mye fokus fra mer spennende arbeid med IKT, digitale hjelpemiddel og sosiale medier i skolen. Det betyr ikke at vi er klare til å velge det bort foreløpig. I takt med at lærerne øker sin digitale kompetanse (for det gjør de!), vil de også øke kapasiteten for å ta inn det som er nytt. I mellomtiden: ikke skyt fraværsføreren min. La meg beholde litt skepsis. Selv med glassvegger fra gulv til tak er det en umulig oppgave å følge med på hvilke av elevene mine som har vært på hvilke timer, hvem som mestrer oppgavene sine, og hvilke jeg må prøve å huke tak i.

 

Oppstart: #flipping your classroom

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om at jeg skal forsøke meg på omvendt undervisning i engelskklassen min, sammen med en masterstudent. Nå begynner oppstarten å ta form. Min gode lektorektemann har laget og spilt inn en video på 10 minutter der han forklarer hva som menes med «complete sentences» og «sentence fragments». Det finnes jo haugevis av videoer om akkurat dette allerede, men jeg synes det er et poeng at man prøver å lage noen selv også, for ens egen lærings del. Vi brukte Camtasia for å ta opp videoen, som rett og slett går ut på at vi har opp et dokument på skjermen, og snakker oss gjennom dokumentet. Filmen blir altså bildet på skjermen og lyden oppå.  Da det ikke var et poeng at noen skulle se ansiktet til min kjære mann, valgte vi å ikke ha med boksen med innleseren i opptaket.

Arbeidet og erfaringene så langt oppsummert:

1. Programmet Camtasia er sikkert unødvendig dyrt og komplisert, men kan også anvendes til enkle formål. Da jeg sto litt fast og ikke fikk lasta opp videoen min på Youtube, gikk jeg inn på – nettopp – Youtube, og fant en instruksjonsvideo om hvordan man laster opp fra Camtasia og til Youtube (søk «how to upload a Camtasia video to Youtube» og du vil finne!). Enklere kan det ikke bli. Jeg brukte min allerede eksisterende Google-konto og trykket meg fram slik at jeg «lagde en kanal». Forstå det den som vil. Jeg fikk i alle tilfelle gjort noen gode rykk i teknologiangsten min.

2. Jeg lasta opp filmen til en test på It’slearning, med ti multiple choice-spørsmål for å sjekke om elevene nå kunne gjenkjenne nettopp «complete sentences» og «sentence fragments». Jeg tror at hvis videoene skal ha noen mening, må de etterfølges av noe som både gjør at elevene ser hensikten med å se videoene, og som kan gi meg informasjon om hvem som mestrer hva. Nå vet jeg for eksempel at det var «noun» vs. «noun phrase» som skapte mest forvirring.

3. I og med at dette var nytt, lot jeg elevene høre videoen og gjennomføre testen på skolen. Noen fikk litt problemer med å åpne på rett sted, noen gikk litt ut og inn av videoen, mens andre satt målretta og jobba med spørsmåla etterpå. Videoen ble spesielt interessant for enkelte: en elev så god grunn til (med rette, altså) å påpeke hva som burde vært gjort annerledes i videoen. Blant annet pekte han på at videoen var unødvendig komplisert for formålet. Noen elever svarte hver for seg, mens andre endte med å diskutere med hverandre hva som måtte være riktige svar. En elev brukte google for å søke på «subordinating conjuctions», et begrep som dukket opp i videoen.

4. Vi skal bruke det vi lærte i neste time. Da skal elevene blant annet få forklare hverandre om hva de har lært, og rette opp i en tekst der det er brukt setningsfragmenter.

5. Det er utrolig sunt å diskutere arbeidet sitt med andre! I dag var studenten på besøk i klassen for å fortelle litt om hva han skriver masteroppgave om (jeg sier skriver, men vet ikke om han skriver eller skal skrive). Det arbeidet jeg nå gjør, skal noen tenke noen kloke tanker om. Jeg var selvsagt taktisk nok til å si at det selvsagt vil være både begrensninger ved metodikken og mangler ved arbeidet mitt her, kan ikke bli ekspert i omvendt undervisning på en dag. Likevel:  skjerp – skjerp!

5. Neste video vil handle om «setting» i litterære tekster. Da skal elevene få jobbe med en video før de skriver om settingen i den romanen de nå har begynt å lese.

6. Jeg forsøkte å finne #flipped classroom (altså som hashtag, ikke aktører eller personer) på Twitter, men fant ingenting. Javel? Studenten min foreslo at vi bare måtte opprette en hashtag.