RSS

Stikkordarkiv: smart læring

Språkviter på videokonferansebesøk

I dag smeltet mange digitale komponenter sammen på en måte som skjer relativt sjelden.   Jeg skal skissere gangen kort:

  1. Lektoren spør på Facebook om noen bekjente kan stille opp som språkviter til et kort nettmøte med elevene.
  2. Lektoren får positivt svar.
  3. Noen elever forbereder konkrete spørsmål.
  4. Vi kobler oss på via Facetime, med eksperten på storskjerm. Elevene kommer fram og spør. Og får svar.
  5. Samtidig samskriver elevene referat fra møtet, i grupper på 3 og 3. De har fått forskjellige vinklinger eller fokus. Til det bruker de google disk, som de er godt kjent med.
  6. Etterpå, og det vet de ikke ennå, må de språkvaske referatene…

Og plutselig fikk trønderelevene et nært og fint møte med vossing og språkviter Else Berit Molde, som underviser i norsk som andrespråk ved UiB. Hun kunne fortelle om knoting, sosiolingvistikk og særtrekk ved vossamålet. For eksempel sier vossingene at de skal «reisa på butikken» når de kanskje mener at de skal gå dit, og de sier «hai, eg haiter Else». Dessuten, kunne hun fortelle, er unge mennesker ofte mer negative til knoting, altså det at man ikke snakker såkalt «ren dialekt». Hele seansen varte i 25 minutter, og på den tiden fikk eksperten formidlet langt mer eksotisk og interessant fagstoff enn det lektoren selv hadde kunnet hoste opp.

Kompetansemålet vi arbeider med er som følger

  • gjøre rede for særtrekk ved et utvalg norske talemålsvarianter og reflektere over forhold som kan påvirke utviklingen av talemål  (norsk vg3, fra udir.no)

Neste blogginnlegg vil ta utgangspunkt i forholdet mellom nyheter og sosiale medier, som jeg har prøvd å jobbe med i en engelskklasse.

Advertisements
 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 12. september 2016 i norsk, samskriving, smart læring

 

Stikkord: , , , ,

Spill og litteratur i fordypningsemnet?

Spill og litteratur i fordypningsemnet?

I går var skolen min og vg2 så heldige å få besøk av Magnus Sandberg som jeg har jobbet med på Smart læring. Han holdt et foredrag for elevene om spill og litteratur. Utgangspunktet var at jeg hadde fått ansvar for å forberede vg2-elevene på høstens fordypningsemne. Vi delte dagen i tre bolker: en generell del om hva fordypningsemnet i norsk er, en del der elevene spilte dataspillet «The Walking Dead» med noen tilhørende spørsmål, og en del der Magnus snakket til dem om paralleller mellom spill og litteratur.

I læreplanen for vg3 står det at elevene skal

“gjennomføre en selvvalgt og utforskende fordypningsoppgave med språklig,
litterært eller annet norskfaglig emne, og velge kommunikasjonsverktøy
ut fra faglige behov”

Dette er selvsagt noe vi diskuterer i norskseksjonen hvert eneste år. Hvor selvvalgt skal arbeidet være? Hvor stort? To eller tre romaner? Skriftlig, muntlig eller valgfri presentasjonsform? Så langt har vi fokusert på at emnet deres må være norskfaglig. Det innebærer først og fremst at de må bruke norskfaglige begrep, og de bør kunne vise til kompetansemål i faget i valg av emne.

Norskfaglige begrep kan godt benyttes om ulike typer dataspill. Magnus innledet sin presentasjon med å spørre elevene om de synes dataspill kan ha litterære kvaliteter? Her delte forsamlingen seg noenlunde midt på. Etter hvert kom han inn på hvordan spill kan ha motiv og tema, som ikke nødvendigvis sammenfaller: der motivet i Supermario er en rørlegger, er det vanskelig å si at spillet egentlig handler om rørlegging – så det er ikke tema.

Motivet i spillet elevene prøvde er noe så lekkert som zombie-apokalypse. Jeg prøvde så vidt selv, men må innrømme at jeg er litt skvetten av meg. Noen elever syntes nok også det var litt småskummelt. Men holdt opp mot mange tv-serier og dataspill er ikke dette så drøyt, forstår jeg. Poenget var heller ikke skyting og drap, men hvordan historien, fortellingen, nøstes opp. I noen grad formes historien også av hva du velger at karakteren din skal si. Magnus pekte på en konkret scene er hovedpersonen lytter til beskjeder på en telefonsvarer, og vi får fragmenter av fortellingen. Dette ligner Ibsens retrospektive teknikk.

Spillet har ulike tema, noe elvene også fant: overlevelse, samspill, relasjoner, reaksjoner i pressede situasjoner og konsekvenser av valg. Karakterene må etter hvert forholde seg til hverandre for å overleve en ytre trussel (altså zombiene).

Magnus fortale også om ulike spill som er basert på litteratur, og om bøker som er skrevet med utgangspunkt i spillene, altså ulike former for remediering. Slik remediering kunne være av ymse kvalitet, riktignok, men likevel spennende å utforske om en er opptatt av spill og historiefortelling.

Det spillet som fanget min interesse mest, var «Never Alone», som er basert på muntlig traderte fortellinger fra inuittsamfunn i Alaska. Kanskje noe å prøve med engelskelever neste år?

Økta fikk en naturlig avrunding med ti Kahoot-spørsmål fra foredraget. Der fikk de blant annet repetert begrepene motiv, tema og synsvinkel, og de måtte huske at dataspillet Ages of Mythology er basert på norrøn mytologi.

Fordypningsemnet i norsk kan ta mange retninger. Jeg er spent på hva mine elever velger til høsten!

Sjangerstudium                        Saktekster

Sammensatte tekster                    Temastudium

Film / spill / adaptasjon                Språk

Forfatterstudium

 

 

 

 

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 16. juni 2016 i norsk, smart læring

 

Stikkord: , , ,

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Vår MOOC Smart læring er gjennomført. 10 uker og 10 moduler er kjørt. Jeg har fått innblikk i mange prosesser i løpet av denne høsten. Jeg og Magnus Sandberg, som også har bakgrunn fra vgs, har vært fotfolk her: laget konkrete diskusjonsoppgaver, laget noen introduksjoner til praksisoppgaver (slik som for eksempel kuratortjenester eller spill i skolen), oppsummert deltakelse på videosnutter (jfr bildet) og holdt kontakt med medlemmene, både i læringsplattformen, på Facebook og på Twitter.

Så til spørsmålet. Kan man oppleve nærhet og praksisfellesskap innenfor rammene av et rent nettbasert studium? Kjenner man deltakerne? Kan man vite noe om dem? Klarer vi å trenge forbi skjermene og inn i det som er fag? Jeg tenker høyt i dagens blogginnlegg:

Både ja og nei, selvsagt. For den store hopen av deltakere er det helt umulig å få noen opplevelse av hvem de er. Mange har falt av, akkurat slik det pleier å være i MOOCs. Men så har vi heldigvis noen ivrige deltakere som har kastet seg frampå i alle (!) diskusjonene. Mange av disse skal også ta eksamen, men ikke alle.

Det å bli sett og anerkjent mener jeg er en viktig drivkraft når man deltar på et kurs og opererer i sosiale medier. Vel, det er mulig noen studenter er tilfredse med å være helt anonyme og pusle med sitt, men ligner de bare litt på meg selv, ønsker de at spørsmål de kommer med blir besvart, gode tanker blir kreditert, og deres deltakelse blir husket. Vi har ingen «like»-knapp i plattformen vår, men skulle noen ganger ønske vi hadde det. Da jeg selv prøvde meg på et Coursera-kurs, var nettopp det å få en «vote» et mål – det trigget meg til å forsøke å formulere et fornuftig innlegg.

Hvor lykkes vi mest med å skape nærhet? Eksamensstudentene i høst har fått tilbud om noen få hangouts, det vil si møter på nett gjennom plattformen Google+. Og det er her det virkelig foregår noe. Deltakerne står frem med ansikt, vi ser stuer i bakgrunnen, noen må lufte hunden, andre jobber litt med påkobling. Noen har nok med å bare lytte, men vil gjerne delta igjen. Den virkelige verdien er når noen finner hverandre: «Kan du og jeg gi hverandre innspill? Jeg tror vi skriver om noe av det samme».

Men det skjer også i felles samskrivingsdokument, i at vi følger hverandre på Twitter og ser hva andre gjør, bygger ut vårt PLN. Facebookgruppa, som er åpen for alle som enten tar kurset eller bare er nysgjerrig på det, har vært viktig gjennom hele prosessen. Det krever aktiv og målretta deltakelse å bli sett, men det er mulig. Jeg tør påstå at det å være deltaker i et slikt kurs kan skape langt flere møtepunkter enn det å sitte på bakerste rad med kaffekoppen sin – i einsemda, så å si – i et stort auditorium. Ikke minst har du mange å diskutere med når du skal ta med deg nye ferdigheter og refleksjoner tilbake til arbeidshverdagen.

Skal MOOC lykkes, tror jeg, må vi greie å etablere former for praksisfellesskap. De store xMOOCene i USA greier nok ikke det, dersom de har tusenvis av deltakere, mens cMOOCs, altså MOOCs med utgangspunkt i konnektivistisk tankegang og samhandling som førende prinsipp, kanskje gjør det. På PLU her på huset har de kjørt SPOC – Small Personal Online Course. Det er muligens enda bedre. Her får deltakerne virkelig oppleve at de tilhører en liten, eksklusiv gruppe som samarbeider om noen felles mål. Faren er at fellesskapet blir for smått, og man mister viktige impulser som de tilsynelatende perifere deltakerne i større MOOCer kan tilby. Gode innspill kan komme uventet inn fra sidelinjen.

 
2 kommentarer

Skrevet av den 21. november 2014 i smart læring, sosiale medier

 

Stikkord: , , , ,

Lukta av gull og digital sagmugg. Lektoren spiller Colonies and Empires.

Lukta av gull og digital sagmugg. Lektoren spiller Colonies and Empires.

Noen søndager brukes til skogsturer, besøk i svømmehallen, norskrettebunker eller musisering i kammerorkester. Denne søndagen har derimot vært heldigital; lektor Hernesvold har forvillet seg inn i et dataspill og blitt der ganske lenge.

Mine forkunnskaper? Relativt mangelfulle. Dette ligner kanskje på SimCity 1.0 som jeg spilte på tidlig nittitall. Jeg elsket å bygge små firkanter med hus, veier, kraftverk og så videre. Etterhvert lærte jeg å lure systemet slik at det aldri ble jordskjelv og traffikk-kork. Ellers er jeg en typisk casual gamer med en aktiv, men relativt privat, Wordfeudkonto og noen runder med Angry Birds nå og da.  I det store og hele er jeg altså ny på dette feltet, og spesielt i verdener som etterhvert krever samhandling på nett og litt mer avansert strategisk tenkning.

Hvordan jeg begynte? Tja. En liten introduksjon satte meg i gang, og deretter var det bare å begynne å bygge. Ulike symboler forteller meg hva jeg kan bygge, og hvor stor gullbeholdning jeg har. Gullbeholdninga vokser raskere dersom jeg bygger ut minedriften. Etter noen timers spill lurer jeg nå på hvorfor jeg har så mye tømmer jeg ikke får brukt eller solgt, og hvordan jeg skal greie å spare opp til neste nivå på townhallen. Jeg ser jo at dette handler om USA og tida etter frigjøringa (1776 og framover), og at grafikk og innhold er tilpasset denne tida.

Jeg blir sittende og se på at gullet vokser, men ikke fort nok. Jeg blir overlatt til en rekke avgjørelser som må tas på sviktende grunnlag. Skal jeg bruke pengene på gull-lagring, når jeg ikke har mye gull? Hva skal jeg med alt dette militæret, når jeg hittil ikke har blitt angrepet? Burde jeg koble meg på og begynne å samhandle med andre spillere, tro? Hvordan gjør jeg det i så fall?

Så langt ser det ut til å være læring ved prøving og feiling. Jeg har bygd en rekke med forsvarsverk som er helt usammenhengende og sikkert fullstendig bortkastet. Den vesle skogen min ser ikke ut til å krympe trass nokså aggressiv sagbruksdrift området?! Men hva vet vel jeg om sagbruk. Jeg solgte også en gård på et tidspunkt, men angret like etterpå.

For meg er veien lang fra dette og til noe jeg kunne brukt i undervisning. Det mest opplagte ville vel være noe historierelatert, men min mann historielektoren mener det krever nokså spesifikk bruk, altså at man vet akkurat hva man gjør, og hvordan man kan relatere det til en historisk kontekst. Det er vel også slik at ulike spill egner seg for ulike aldersgrupper og fag. Jeg har hørt om bruk i norsk for å jobbe med fortellerteknikker, og at elever selvsagt øver engelskkunnskaper gjennom å spille spill på engelsk (noe de også gjør om de leser bøker og engelskspråklige nettsider – her er mange veier til Rom og jeg skal ikke være den som sier at det ene er bedre enn det andre, men det må gi ulik type språkkompetanse, tenker jeg).

Men jeg blir nysgjerrig på hvordan spillet får meg til å holde fast så lenge trass nokså beskjeden framgang.

Og jeg lurer på hvordan jeg skal greie å smugle iPaden med meg på jobb i morgen tidlig.

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 26. oktober 2014 i smart læring

 

Stikkord: ,

«Digital dømmekraft, digital handlekraft» med Eva Brattvold

Bilde

Kahoot skaper engasjement. Vi liker å trykke selv.

 

Jeg er på kurs med Smart læring –  her kommer et kjapt blogginnlegg skrevet i sanntid, med et utvalg fra dagens presentasjon:

Vi kjører Kahoot først, som undersøkelse – ikke konkurranse. For eksempel: «Har du ulike passord?», «Tenker du på hvilke bilder du legger ut?» og  «unge er mer seg selv på nett enn i virkeligheten – hva tenker du om det?». Bratvold bruker den som utgangspunkt for å snakke om digital dømmekraft. Hun tar tak i svarene våre underveis og fyller på med egne eksempler.

– Er statusmeldinger på Facebook offentlige ytringer? –  Ja, sier hun. Straffeloven sier at hvis mer enn 20-30 mennesker kan se det du skriver, paragraf 7a, må det regnes som offentlig. Og videre:

– En god nettside bør være: objektiv – nøyaktig – egnet. Dette peker tilbake til forfatteren – men også delvis til eieren av nettsida. Det holder ikke at nettsida ser profesjonell ut.

– Ting trenger ikke være merket med en lisens for å være beskyttet – det er det i utgangspunktet likevel. Dette er interessant – her kan jeg for lite, tenker jeg. Det er en fordel å sette på lisens, fortsetter Bratvold.

– Hva er et PLN? – et personlig læringsnettverk. Det er viktig! Grupper, bokmerking osv – som gir en mange muligheter for å utvikle sin egen praksis. Mennesker man kan gripe fatt i når man skal gjøre en jobb. Alt for mange sitter på sin egen lille tue og vet ikke hva andre gjør. Eksempel: Twitter fungerer veldig dårlig dersom du følger 2, og de to bare følger deg…

– Hva er det viktigste for morgendagens arbeidsliv? Hvorfor er digital kompetanse i skolen viktig? At de lærer verktøy? Nei, de vil jo endre seg raskt.  Nye verktøy blir mer effektive, og vi kan ikke henge oss opp i gårdagens verktøy. Kanskje har det en overføringsverdi. Å jobbe mer selvstendig – kanskje også lærer de bedre? Hvis de lærer seg gode teknikker, kan de bli mer effektive, men det foregår også mye ineffektivt arbeid digitalt.

– Bør lærere være venn med elevene på Facebook? Nei, sier Brattvold. Det er en grunn til det: man kan opprette grupper for samarbeid uten å være venn. Elevene går hjem – og må få det. Vi henger jo ikke med dem fysisk etter skoletid heller. Man kan kanskje tenke seg at man fungerer som en god rollemodell for dem på nett? Tjo. Men det er kanskje heller foreldrenes jobb.

Så hva er digital kompetanse? Det handler om en rekke ting. Informasjonssøk, ferdigheter, kreativitet, samarbeid, deltakelse, problemløsning, sikkerhet, nettvett. Hvordan oppfører jeg meg på nett? Hvordan kan vi oppleve mestring? Dette må vi kunne gi elevene. De må selv få prøve! Det koster å ikke være medlem i det digitale samfunnet, både i faktiske kroner og i tap av tilgang.

Dagens skole måler det som er lett å måle (f.eks. rutinearbeid), men det er ikke det vi får mest behov for. Behovet for ikke-rutine-arbeid og kreativt, interaktivt og analytisk arbeid øker.

Brattvold diskuterer Udirs plan for digitale ferdigheter: hvordan forstår vi den? Hva betyr det for eksempel «Bruke Internett og sosiale medier forsvarlig»? Hvordan skal vi gripe det an?

«Produsere og bearbeide» er et annet punkt her. Vi blir aktive produsenter, ikke bare aktive konsumenter. Vi kan trekke fram noe og meddele det til andre. Gjør det gjerne enkelt – ta vekk staffasjen og hold fast ved innholdet.

– Hva motiverer elevene? Hvilken nytte har du av å følge med? Her er vi inne på vurdering for læring. Motivasjon, lærelyst og tilgang henger sammen. Elevene må tro at det går.

– Hva er dine forventninger til hva tetthet av teknologi skal hjelpe elevene til å oppnå?» spør Brattvold videre. Og ikke minst, hva tenker elevene selv?

– Hvordan presenterer du deg på nett? Og hvordan presenterer ungdommene seg? Hva med foreldrene? Kan man hete «hotlips@hotmail.com» og forvente å bli tatt alvorlig? Hva er ditt digitale fotspor? Du må være på nett selv også for å kunne snakke med dette med legitimitet. Elevene må lære seg noen mekanismer for å si «stopp» når noe ikke er bra, for eksempel nettsider som promoterer rusmidler, eller som handler om hvordan du kan selvskade deg.

– Du må regne med at flere ser det du har lagt ut på nett, enn det du selv tror. Innstillinger endres. Funksjoner blir nye. Du kan spores. Ting spres. Raskt! Er det mulig å ikke bli paranoid?

Helt til sist får vi se IKTplan.no fra Senter for IKT i utdanningen, som Eva Brattvold jobber med. Vgs er ikke utarbeidet, men det som står på 10. trinn kan godt brukes. Her finnes tester, hvorfor-videoer og andre ressurser som du kan bruke. Inspirerende! Takk til Eva Brattvold for nyttig innlegg.

Bilde

På kurs. Med kamera, mobiltelefon, pc, kaffe.

 
 

Stikkord: , , ,

Digitalisering av norsk skole: Smart læring sett fra et lektorperspektiv

smartlæring

Lærebok. På papir. For å spikre fakta og være en vedvarende stemme – ikke forsvinne i den digitale flyktigheten?

Hvilke utfordringer står norsk skole overfor? Arne Krokan skriver om en rekke forhold som vil forme og påvirke utdanning i framtida i Smart læring (Fagbokforlaget, 2012). Digitalisering er en nødvendighet. Spørsmålet blir bare på hvilken måte, på hvilke områder, av hvem, hvordan. Er det ildsjelenes jobb, for eksempel. Eller lærerutdannerne. Hva med skolelederne, politikerne. Jeg skal forsøke å gripe fatt i tre momenter som jeg vil knytte til de tre rollene jeg selv har som lektor i videregående skole: den litteraturelskende norsklæreren, den litt rastløse engelsklæreren og den lett frustrerte ikt-pedagogen. Overskriftene til hver del angir roller og viser min mest umiddelbare respons i stikkordsform.

De digitalt innfødte. Hvor innfødte. Hvilke egenskaper. Multitasking vs. dybde. Norsklæreren

Mine elever er mellom 16 og 19 år gamle, og ble dermed født omtrent like før jeg fikk epost. De omtales gjerne som «digitalt innfødte» fordi de er vant til å spille dataspill og manøvrere seg på ulike sosiale medier, helst med smarttelefonene sine. De får «kortsiktige belønninger» (103) og de blir bedre på multitasking. Krokan peker på at det er pedagogenes oppgave å finne ut av når elevene bør arbeide digitalt – altså på et vis multitaskende – og når det er behov for mer lineære aktiviteter som kan gi dybdeforståelse (106). Av og til kan jeg som lærer få inntrykk at jeg faktisk må hjelpe elevene mine til å mestre begge disse «tilstandene» eller arbeidsformene. Jeg blir sjelden imponert over hvor digitalt innfødte de er, og blir stadig overrasket over hvor lite elevene mine utnytter teknologien effektivt til læring. De greier å gi beskjeder raskt, og noen er selvsagt gode gamere eller gode blogglesere, men like ofte fremstår de som nokså «avkobla» den digitale verden. (Dessuten: å fortelle lærere at elevene er digitalt innfødte, er både noe mange ikke helt tror på, og noe mange ikke synes har en verdi som er verdt å snakke om.) Samtidig er det sjelden jeg ser at noen greier å konsentrere seg med for eksempel ei bok over lengre tid, og med typiske fordypningsoppgaver. Dette er egenskaper jeg som norsklærer selvsagt skatter høyt.

Jeg elsker bøker. Når jeg lar meg selv distrahere av Facebook sånn omtrent førti ganger på en dag, liker jeg det egentlig ikke. Da jeg skrev masteroppgaven min om modernistisk lyrikk, var Facebook definitivt en stor ulempe i prosessen (men det var så ensomt på lesesalen!). Hvis jeg skulle gjette, ville jeg likevel si at det er fordypningsoppgavene også elevene mestrer best. Distraksjonene blir gjerne for store på nett, og de kjenner heller ikke mulighetene som teknologien gir. Men det skjer ting: for tre år siden var det nok større sannsynlighet for at elevene ikke kunne lage en lydinnspilling og dele det på et egnet sted, enn det er i dag. Jeg har i det hele tatt hatt mange gode erfaringer med både blogging og samskriving, for eksempel, men jeg er av den oppfatning at det er jeg som har lært dem det, og ikke motsatt.

(Her tar jeg en pause og sjekker Instagram og Twitter. En ny følger på Twitter: systemutvikler hos Creaza. Sjekker og trykker «følg». På dette tidspunktet lager jeg også overskrifta til denne teksten. Jeg fjerner dessuten røde streker under ordet «Facebook». )
Samhandling. Tilpasning. Bli en aktør. Engelsklæreren.
Det er helt opplagt at prosjektet der en student har undersøkt hvordan vi kan ta i bruk prinsipper fra flipped classroom i engelskundervisninga eller fremmedspråklæringa, har vært spennende og givende. Elever som sliter med setningsfragment, kan bruke videoen og oppgavene flere ganger, mens de som trenger å utvide ordforrådet når de skal skrive litteraturanalyse, kan høre på hva jeg forteller på de tre videoene om litteratur. Ikke minst er det fint når elever er syke over noe mer tid – da er instruksjonene der og jeg trenger kanskje bare å hjelpe dem litt «inn». Engelskfaget er på mange måter enda mer kommunikativt orientert enn norskfaget, etter min mening. De skal lære om ulike kulturer, de skal lære seg et annet språk, og de bør samhandle med folk som også behersker engelsk på ulike nivå. Dette vet nok også elevene: storparten av det som foregår på internett, skjer på engelsk, og dermed blir internett en utømmelig kilde til læring. En kollega av meg har gjennom Etwinning fått kontakt med en klasse og samhandler med elever i et annet europeisk land om blant annet dikttolkinger. Elevene mine har forsøkt både Quora.com og Scoop.it for å søke ny informasjon på mer givende vis enn å google og velge øverste treff.
(Her tar jeg meg sammen og unnlater å sjekke mobilen. Sannsynligvis ikke min tur i Wordfeud likevel.)
Ildsjel? Kanskje. IKT-pedagogen.

For to år siden fikk jeg det litt overraskende spørsmålet om ikke jeg ville søke meg til ikt-pedagog-posten på skolen. Jeg hadde en rekke innvendinger som alle handlet om min egen kompetanse på ikt-feltet, men valgte å overse dem. I dag kan jeg si at det fremdeles finnes lærere som er mer digitalt kompetente enn meg på skolen – i alle fall på en del områder, men samtidig har jeg lært utrolig mye av å ha en slik prosent. Jeg har holdt noen kurs og synes det blir litt lettere etter hvert. Sammen med makkeren min har jeg opprettet «Digitalt kvarter» i lunsjen hver mandag for å vise noe av det vi lærer på etterutdanninga. Her er oppmøtet labert, dessverre. Det kan være mange grunner til at folk ikke kommer:
1. De kan dette fra før.
2. De vet med rette at de ikke kommer til å ville bruke det.
3. De tror noe feilaktig at de ikke kommer til å ville bruke det.
4. De har nok å drive på med og vil gjerne koble ut hjernen et lite øyeblikk mens de spiser matpakka.
Det er først og fremst de som faller inn under punkt 3 jeg skulle ønske ville komme. (For all del! Noen kommer! Og flere oppmuntrer meg i arbeidet mitt.) Sammen med ikt-ansvarlig på jobb er vi nå i tenkeboksen for å lokke til oss flere lærere; «Lær å ta jukserne» kan kanskje bli et populært seminar. Jeg er så sikker på at mange ville hatt glede av å kjenne til flere samhandlingsplattformer enn de gjør i dag: ikke bare for å bruke Facebook i undervisninga, som jeg tenker er positivt for dem som kan bruke det fornuftig, men sikkert ikke noe poeng i seg selv – men for å utvikle sin egen praksis og finne tak i de rette folka. Skape nettverk på Twitter, for eksempel. Lese om hvordan andre løser utfordringer i hverdagen. Når Krokan sier at de beste folka jobber et annet sted, vil nok mange svare at de beste folka, de er hos oss – de er kanskje akkurat den beste, til og med. Mulig det; jeg har mange dyktige kolleger, bevares. Noen beundrer jeg enormt.
Dette berører uansett det Krokan skriver om: hvem skal stå for endringer i norsk skole, som både næringslivet og det offentlige Norge faktisk har bruk for i framtida? Dessuten – hvor store endringer ønsker vi? Skal vi organisere skolegangen annerledes? Jeg mener både ja og nei. Verdien av å møtes personlig, av å fysisk tilhøre en gruppe eller klasse, og møte læreren og andre ressurser i skolen, er enorm. Jeg tror på den. Men jeg ser også at vi kan trenge noe mer, for eksempel for å fange opp flere av de som faller utenfor systemet i dag. Vi kommer nok også til å se mange endringer innafor den tradisjonelle skolestrukturen, tror jeg. Hvis svaret er digitale undervisningsformer og disruptiv læring, gjelder det bare å være helt sikker på hva som er spørsmålet.
(Der lyste telefonen opp og det er min tur – mattelærerkollegaen har lagt ordet «sik» og truer med å slå meg i støvlene igjen. Det er på tide å slutte av.)

 
 

Stikkord: , , ,

Status: lektoren er midtveis i videreutdanningen

Ilsvikøra. Bildet forankrer ikke teksten ut over det faktum at det viser trønderlandskap på en søndag. Fotograf: meg selv.

Det koker av og til i før omtalte trønderhode. Av og til får jeg lyst til å bare gro litt bart, finne fram mokkasinene og begynne å røyke. Skolepolitikk, medieoppslag, diskusjoner på lærerrommet, diskusjoner i klasserommet, diskusjoner med meg selv… kjedelig er det i alle fall ikke! Som et ledd i egen videreutdanning vil jeg samle noen tråder, i listeform:

1. BLI DIGITAL

Det nytter ikke å vente til internett går over. Vi må være digitale borgere og forbilder, og bruke nett og sosiale medier med vett. Verden der ute var faktisk hakket større enn jeg hadde trodd – aiai, så mye jeg ikke kunne fra før! Det viktigste jeg har lært så langt i denne videreutdanningsprosessen med Smart læring, er at jeg må finne ut av hvilke verktøy, metoder og innfallsvinkler jeg ønsker å ta med inn i undervisninga og i min arbeidshverdag (og hvilke jeg ikke liker):

2. SKILL MELLOM ELEVBRUK OG LÆRERBRUK

Jeg er mest positiv til Twitter, blogging og Scoop for min egen del. Det gir meg faglig påfyll og ideer, artige artikler, diagrammer, kart, ressurser. Jeg crowdsourcer. Bloggen er positiv fordi jeg får sortert tankene mine. Når det gjelder det digitale klasserommet mitt, ser jeg størst verdi i samskriving og eventuelt blogging – forbeholdt at man har en rimelig homogen elevgruppe og et klart formål (for meg ble det altså nynorskskriving). Systematisering av tekster på f.eks Evernote og mer kunnskap om gode nettsøk er også greit. Kahooting og quizzing er fine krydder, i tillegg til at vi selvsagt bruker konkrete nettsider med oppgaver og videoer av og til. Arbeidet med Flipped classroom vil jeg evaluere litt senere i prosessen.

3. NETTET BØR KUNNE VÆRE BÅDE AV OG PÅ

Det pågår en diskusjon om hvorvidt skolene eller lærerne skal kunne stenge av internett. Det er klart at elevene greier å omgå stenginga, men jeg ønsker meg et system som sikrer at det er læreren som bestemmer om nettet skal være av eller på. Dersom elevene skal reprodusere, svare på gamle eksamensoppgaver eller på annet vis gjøre rede for materiale, bør nettet av. Dersom de skal finne stoff, ta stilling til saker og samhandle gjennom f.eks. blogging, må nettet på. Det kan ikke bli slik at vi må over på penn og papir hver gang vi har behov for å begrense kontakten og muligheten for å ha medhjelpere utenfor klasserommet (f.eks på heldagsprøver). Det å lage oppgaver for åpent nett, tar i mange tilfeller mer tid for læreren – du kan rett og slett ikke reprodusere gamle oppgaver eller lage oppgaver som flere lærere kan kjøre samtidig.

4. LIK PC FOR ALLE

Jeg frykter høsten, når elevene skal kunne ha med sin egen maskin. Klasseskiller på utstyrsfronten? Hva med de som ikke sørger for å skaffe seg selv, og som skolen må låne ut til? Hva med muligheten for nett-stenging? Hva med tyveri og service? Jeg er veldig usikker. Det høres jo så lett ut med BYOD, men…

5. BÅDE MED OG UTEN PC

I 2009 ble jeg og en god kollega intervjuet i Universitetsavisa, og vi pekte den gang på behovet for mer «medie-tilnærming» i utdanninga (da spesielt i norskfaget), men samtidig nevnte vi noen forfattere vi ikke kommer utenom: Duun, Ibsen og Vesaas. Jeg fornekter meg ikke – elevene mine på vg3 har vært innom alle disse tre… Blant flere! Og slik må det være: vi slutter ikke med alt det tradisjonelle bare fordi det er tradisjonelt. Av og til kan nye digitale arbeidsformer utfylle og berike det tradisjonelle innholdet i stedet for å trenge det vekk, som når elevene skriver blogginnlegg om Duun-tekster.

6. ARBEIDSTIDSBESTEMMELSEN! (GULP)

Jeg har ikke et enormt behov for å kjøre inn alt av ferie og avspasering på 7 sommerferieuker, men som norsklærer blir det mange kvelder og søndager. Det er vel neppe sannsynlig at jeg vil bruke søndagene dersom jeg får ei arbeidsuke på 37,5 timer. Jeg bør også få eget kontor med låst dør, slik at jeg kan stenge meg inne når jeg retter eller lager videoer. Ingen elever får ha samtale med meg i mer enn tilmålte ti min. Da får det bare være at de har nyskilte foreldre, kjærlighetssorg, angst, konsentrasjonsvansker eller bare generelt behov for å prate. Det fører meg til konklusjonen:

7. ELEVEN ELEVEN ELEVEN

Holdt jaggu på å glemme det viktigste. Det er dem det handler om. Jeg er vel bra heldig som får jobbe med så mange kjekke ungdommer. Får håpe videreutdanningen også kaster av seg.

 
1 kommentar

Skrevet av den 22. januar 2014 i smart læring, videreutdanning

 

Stikkord: , , , , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

EN REKTORS BEKJENNELSER

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

holyvolt

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!