Språkviter på videokonferansebesøk

I dag smeltet mange digitale komponenter sammen på en måte som skjer relativt sjelden.   Jeg skal skissere gangen kort:

1. Lektoren spør på Facebook om noen bekjente kan stille opp som språkviter til et kort nettmøte med elevene.
2. Lektoren får positivt svar.
3. Noen elever forbereder konkrete spørsmål.
4. Vi kobler oss på via Facetime, med eksperten på storskjerm. Elevene kommer fram og spør. Og får svar.
5. Samtidig samskriver elevene referat fra møtet, i grupper på 3 og 3. De har fått forskjellige vinklinger eller fokus. Til det bruker de google disk, som de er godt kjent med.
6. Etterpå, og det vet de ikke ennå, må de språkvaske referatene…

Og plutselig fikk trønderelevene et nært og fint møte med vossing og språkviter Else Berit Molde, som underviser i norsk som andrespråk ved UiB. Hun kunne fortelle om knoting, sosiolingvistikk og særtrekk ved vossamålet. For eksempel sier vossingene at de skal «reisa på butikken» når de kanskje mener at de skal gå dit, og de sier «hai, eg haiter Else». Dessuten, kunne hun fortelle, er unge mennesker ofte mer negative til knoting, altså det at man ikke snakker såkalt «ren dialekt». Hele seansen varte i 25 minutter, og på den tiden fikk eksperten formidlet langt mer eksotisk og interessant fagstoff enn det lektoren selv hadde kunnet hoste opp.

Kompetansemålet vi arbeider med er som følger

• gjøre rede for særtrekk ved et utvalg norske talemålsvarianter og reflektere over forhold som kan påvirke utviklingen av talemål  (norsk vg3, fra udir.no)

Neste blogginnlegg vil ta utgangspunkt i forholdet mellom nyheter og sosiale medier, som jeg har prøvd å jobbe med i en engelskklasse.

 

Spill og litteratur i fordypningsemnet?

I går var skolen min og vg2 så heldige å få besøk av Magnus Sandberg som jeg har jobbet med på Smart læring. Han holdt et foredrag for elevene om spill og litteratur. Utgangspunktet var at jeg hadde fått ansvar for å forberede vg2-elevene på høstens fordypningsemne. Vi delte dagen i tre bolker: en generell del om hva fordypningsemnet i norsk er, en del der elevene spilte dataspillet «The Walking Dead» med noen tilhørende spørsmål, og en del der Magnus snakket til dem om paralleller mellom spill og litteratur.

I læreplanen for vg3 står det at elevene skal

“gjennomføre en selvvalgt og utforskende fordypningsoppgave med språklig,
litterært eller annet norskfaglig emne, og velge kommunikasjonsverktøy
ut fra faglige behov”

Dette er selvsagt noe vi diskuterer i norskseksjonen hvert eneste år. Hvor selvvalgt skal arbeidet være? Hvor stort? To eller tre romaner? Skriftlig, muntlig eller valgfri presentasjonsform? Så langt har vi fokusert på at emnet deres må være norskfaglig. Det innebærer først og fremst at de må bruke norskfaglige begrep, og de bør kunne vise til kompetansemål i faget i valg av emne.

Norskfaglige begrep kan godt benyttes om ulike typer dataspill. Magnus innledet sin presentasjon med å spørre elevene om de synes dataspill kan ha litterære kvaliteter? Her delte forsamlingen seg noenlunde midt på. Etter hvert kom han inn på hvordan spill kan ha motiv og tema, som ikke nødvendigvis sammenfaller: der motivet i Supermario er en rørlegger, er det vanskelig å si at spillet egentlig handler om rørlegging – så det er ikke tema.

Motivet i spillet elevene prøvde er noe så lekkert som zombie-apokalypse. Jeg prøvde så vidt selv, men må innrømme at jeg er litt skvetten av meg. Noen elever syntes nok også det var litt småskummelt. Men holdt opp mot mange tv-serier og dataspill er ikke dette så drøyt, forstår jeg. Poenget var heller ikke skyting og drap, men hvordan historien, fortellingen, nøstes opp. I noen grad formes historien også av hva du velger at karakteren din skal si. Magnus pekte på en konkret scene er hovedpersonen lytter til beskjeder på en telefonsvarer, og vi får fragmenter av fortellingen. Dette ligner Ibsens retrospektive teknikk.

Spillet har ulike tema, noe elvene også fant: overlevelse, samspill, relasjoner, reaksjoner i pressede situasjoner og konsekvenser av valg. Karakterene må etter hvert forholde seg til hverandre for å overleve en ytre trussel (altså zombiene).

Magnus fortale også om ulike spill som er basert på litteratur, og om bøker som er skrevet med utgangspunkt i spillene, altså ulike former for remediering. Slik remediering kunne være av ymse kvalitet, riktignok, men likevel spennende å utforske om en er opptatt av spill og historiefortelling.

Det spillet som fanget min interesse mest, var «Never Alone», som er basert på muntlig traderte fortellinger fra inuittsamfunn i Alaska. Kanskje noe å prøve med engelskelever neste år?

Økta fikk en naturlig avrunding med ti Kahoot-spørsmål fra foredraget. Der fikk de blant annet repetert begrepene motiv, tema og synsvinkel, og de måtte huske at dataspillet Ages of Mythology er basert på norrøn mytologi.

Fordypningsemnet i norsk kan ta mange retninger. Jeg er spent på hva mine elever velger til høsten!

Sjangerstudium                        Saktekster

Sammensatte tekster                    Temastudium

Film / spill / adaptasjon                Språk

Forfatterstudium

 

 

 

 

 

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Vår MOOC Smart læring er gjennomført. 10 uker og 10 moduler er kjørt. Jeg har fått innblikk i mange prosesser i løpet av denne høsten. Jeg og Magnus Sandberg, som også har bakgrunn fra vgs, har vært fotfolk her: laget konkrete diskusjonsoppgaver, laget noen introduksjoner til praksisoppgaver (slik som for eksempel kuratortjenester eller spill i skolen), oppsummert deltakelse på videosnutter (jfr bildet) og holdt kontakt med medlemmene, både i læringsplattformen, på Facebook og på Twitter.

Så til spørsmålet. Kan man oppleve nærhet og praksisfellesskap innenfor rammene av et rent nettbasert studium? Kjenner man deltakerne? Kan man vite noe om dem? Klarer vi å trenge forbi skjermene og inn i det som er fag? Jeg tenker høyt i dagens blogginnlegg:

Både ja og nei, selvsagt. For den store hopen av deltakere er det helt umulig å få noen opplevelse av hvem de er. Mange har falt av, akkurat slik det pleier å være i MOOCs. Men så har vi heldigvis noen ivrige deltakere som har kastet seg frampå i alle (!) diskusjonene. Mange av disse skal også ta eksamen, men ikke alle.

Det å bli sett og anerkjent mener jeg er en viktig drivkraft når man deltar på et kurs og opererer i sosiale medier. Vel, det er mulig noen studenter er tilfredse med å være helt anonyme og pusle med sitt, men ligner de bare litt på meg selv, ønsker de at spørsmål de kommer med blir besvart, gode tanker blir kreditert, og deres deltakelse blir husket. Vi har ingen «like»-knapp i plattformen vår, men skulle noen ganger ønske vi hadde det. Da jeg selv prøvde meg på et Coursera-kurs, var nettopp det å få en «vote» et mål – det trigget meg til å forsøke å formulere et fornuftig innlegg.

Hvor lykkes vi mest med å skape nærhet? Eksamensstudentene i høst har fått tilbud om noen få hangouts, det vil si møter på nett gjennom plattformen Google+. Og det er her det virkelig foregår noe. Deltakerne står frem med ansikt, vi ser stuer i bakgrunnen, noen må lufte hunden, andre jobber litt med påkobling. Noen har nok med å bare lytte, men vil gjerne delta igjen. Den virkelige verdien er når noen finner hverandre: «Kan du og jeg gi hverandre innspill? Jeg tror vi skriver om noe av det samme».

Men det skjer også i felles samskrivingsdokument, i at vi følger hverandre på Twitter og ser hva andre gjør, bygger ut vårt PLN. Facebookgruppa, som er åpen for alle som enten tar kurset eller bare er nysgjerrig på det, har vært viktig gjennom hele prosessen. Det krever aktiv og målretta deltakelse å bli sett, men det er mulig. Jeg tør påstå at det å være deltaker i et slikt kurs kan skape langt flere møtepunkter enn det å sitte på bakerste rad med kaffekoppen sin – i einsemda, så å si – i et stort auditorium. Ikke minst har du mange å diskutere med når du skal ta med deg nye ferdigheter og refleksjoner tilbake til arbeidshverdagen.

Skal MOOC lykkes, tror jeg, må vi greie å etablere former for praksisfellesskap. De store xMOOCene i USA greier nok ikke det, dersom de har tusenvis av deltakere, mens cMOOCs, altså MOOCs med utgangspunkt i konnektivistisk tankegang og samhandling som førende prinsipp, kanskje gjør det. På PLU her på huset har de kjørt SPOC – Small Personal Online Course. Det er muligens enda bedre. Her får deltakerne virkelig oppleve at de tilhører en liten, eksklusiv gruppe som samarbeider om noen felles mål. Faren er at fellesskapet blir for smått, og man mister viktige impulser som de tilsynelatende perifere deltakerne i større MOOCer kan tilby. Gode innspill kan komme uventet inn fra sidelinjen.

 

Lukta av gull og digital sagmugg. Lektoren spiller Colonies and Empires.

Noen søndager brukes til skogsturer, besøk i svømmehallen, norskrettebunker eller musisering i kammerorkester. Denne søndagen har derimot vært heldigital; lektor Hernesvold har forvillet seg inn i et dataspill og blitt der ganske lenge.

Mine forkunnskaper? Relativt mangelfulle. Dette ligner kanskje på SimCity 1.0 som jeg spilte på tidlig nittitall. Jeg elsket å bygge små firkanter med hus, veier, kraftverk og så videre. Etterhvert lærte jeg å lure systemet slik at det aldri ble jordskjelv og traffikk-kork. Ellers er jeg en typisk casual gamer med en aktiv, men relativt privat, Wordfeudkonto og noen runder med Angry Birds nå og da.  I det store og hele er jeg altså ny på dette feltet, og spesielt i verdener som etterhvert krever samhandling på nett og litt mer avansert strategisk tenkning.

Hvordan jeg begynte? Tja. En liten introduksjon satte meg i gang, og deretter var det bare å begynne å bygge. Ulike symboler forteller meg hva jeg kan bygge, og hvor stor gullbeholdning jeg har. Gullbeholdninga vokser raskere dersom jeg bygger ut minedriften. Etter noen timers spill lurer jeg nå på hvorfor jeg har så mye tømmer jeg ikke får brukt eller solgt, og hvordan jeg skal greie å spare opp til neste nivå på townhallen. Jeg ser jo at dette handler om USA og tida etter frigjøringa (1776 og framover), og at grafikk og innhold er tilpasset denne tida.

Jeg blir sittende og se på at gullet vokser, men ikke fort nok. Jeg blir overlatt til en rekke avgjørelser som må tas på sviktende grunnlag. Skal jeg bruke pengene på gull-lagring, når jeg ikke har mye gull? Hva skal jeg med alt dette militæret, når jeg hittil ikke har blitt angrepet? Burde jeg koble meg på og begynne å samhandle med andre spillere, tro? Hvordan gjør jeg det i så fall?

Så langt ser det ut til å være læring ved prøving og feiling. Jeg har bygd en rekke med forsvarsverk som er helt usammenhengende og sikkert fullstendig bortkastet. Den vesle skogen min ser ikke ut til å krympe trass nokså aggressiv sagbruksdrift området?! Men hva vet vel jeg om sagbruk. Jeg solgte også en gård på et tidspunkt, men angret like etterpå.

For meg er veien lang fra dette og til noe jeg kunne brukt i undervisning. Det mest opplagte ville vel være noe historierelatert, men min mann historielektoren mener det krever nokså spesifikk bruk, altså at man vet akkurat hva man gjør, og hvordan man kan relatere det til en historisk kontekst. Det er vel også slik at ulike spill egner seg for ulike aldersgrupper og fag. Jeg har hørt om bruk i norsk for å jobbe med fortellerteknikker, og at elever selvsagt øver engelskkunnskaper gjennom å spille spill på engelsk (noe de også gjør om de leser bøker og engelskspråklige nettsider – her er mange veier til Rom og jeg skal ikke være den som sier at det ene er bedre enn det andre, men det må gi ulik type språkkompetanse, tenker jeg).

Men jeg blir nysgjerrig på hvordan spillet får meg til å holde fast så lenge trass nokså beskjeden framgang.

Og jeg lurer på hvordan jeg skal greie å smugle iPaden med meg på jobb i morgen tidlig.

 

«Digital dømmekraft, digital handlekraft» med Eva Brattvold

Kahoot skaper engasjement. Vi liker å trykke selv.

 

Jeg er på kurs med Smart læring –  her kommer et kjapt blogginnlegg skrevet i sanntid, med et utvalg fra dagens presentasjon:

Vi kjører Kahoot først, som undersøkelse – ikke konkurranse. For eksempel: «Har du ulike passord?», «Tenker du på hvilke bilder du legger ut?» og  «unge er mer seg selv på nett enn i virkeligheten – hva tenker du om det?». Bratvold bruker den som utgangspunkt for å snakke om digital dømmekraft. Hun tar tak i svarene våre underveis og fyller på med egne eksempler.

– Er statusmeldinger på Facebook offentlige ytringer? –  Ja, sier hun. Straffeloven sier at hvis mer enn 20-30 mennesker kan se det du skriver, paragraf 7a, må det regnes som offentlig. Og videre:

– En god nettside bør være: objektiv – nøyaktig – egnet. Dette peker tilbake til forfatteren – men også delvis til eieren av nettsida. Det holder ikke at nettsida ser profesjonell ut.

– Ting trenger ikke være merket med en lisens for å være beskyttet – det er det i utgangspunktet likevel. Dette er interessant – her kan jeg for lite, tenker jeg. Det er en fordel å sette på lisens, fortsetter Bratvold.

– Hva er et PLN? – et personlig læringsnettverk. Det er viktig! Grupper, bokmerking osv – som gir en mange muligheter for å utvikle sin egen praksis. Mennesker man kan gripe fatt i når man skal gjøre en jobb. Alt for mange sitter på sin egen lille tue og vet ikke hva andre gjør. Eksempel: Twitter fungerer veldig dårlig dersom du følger 2, og de to bare følger deg…

– Hva er det viktigste for morgendagens arbeidsliv? Hvorfor er digital kompetanse i skolen viktig? At de lærer verktøy? Nei, de vil jo endre seg raskt.  Nye verktøy blir mer effektive, og vi kan ikke henge oss opp i gårdagens verktøy. Kanskje har det en overføringsverdi. Å jobbe mer selvstendig – kanskje også lærer de bedre? Hvis de lærer seg gode teknikker, kan de bli mer effektive, men det foregår også mye ineffektivt arbeid digitalt.

– Bør lærere være venn med elevene på Facebook? Nei, sier Brattvold. Det er en grunn til det: man kan opprette grupper for samarbeid uten å være venn. Elevene går hjem – og må få det. Vi henger jo ikke med dem fysisk etter skoletid heller. Man kan kanskje tenke seg at man fungerer som en god rollemodell for dem på nett? Tjo. Men det er kanskje heller foreldrenes jobb.

Så hva er digital kompetanse? Det handler om en rekke ting. Informasjonssøk, ferdigheter, kreativitet, samarbeid, deltakelse, problemløsning, sikkerhet, nettvett. Hvordan oppfører jeg meg på nett? Hvordan kan vi oppleve mestring? Dette må vi kunne gi elevene. De må selv få prøve! Det koster å ikke være medlem i det digitale samfunnet, både i faktiske kroner og i tap av tilgang.

Dagens skole måler det som er lett å måle (f.eks. rutinearbeid), men det er ikke det vi får mest behov for. Behovet for ikke-rutine-arbeid og kreativt, interaktivt og analytisk arbeid øker.

Brattvold diskuterer Udirs plan for digitale ferdigheter: hvordan forstår vi den? Hva betyr det for eksempel «Bruke Internett og sosiale medier forsvarlig»? Hvordan skal vi gripe det an?

«Produsere og bearbeide» er et annet punkt her. Vi blir aktive produsenter, ikke bare aktive konsumenter. Vi kan trekke fram noe og meddele det til andre. Gjør det gjerne enkelt – ta vekk staffasjen og hold fast ved innholdet.

– Hva motiverer elevene? Hvilken nytte har du av å følge med? Her er vi inne på vurdering for læring. Motivasjon, lærelyst og tilgang henger sammen. Elevene må tro at det går.

– Hva er dine forventninger til hva tetthet av teknologi skal hjelpe elevene til å oppnå?» spør Brattvold videre. Og ikke minst, hva tenker elevene selv?

– Hvordan presenterer du deg på nett? Og hvordan presenterer ungdommene seg? Hva med foreldrene? Kan man hete «hotlips@hotmail.com» og forvente å bli tatt alvorlig? Hva er ditt digitale fotspor? Du må være på nett selv også for å kunne snakke med dette med legitimitet. Elevene må lære seg noen mekanismer for å si «stopp» når noe ikke er bra, for eksempel nettsider som promoterer rusmidler, eller som handler om hvordan du kan selvskade deg.

– Du må regne med at flere ser det du har lagt ut på nett, enn det du selv tror. Innstillinger endres. Funksjoner blir nye. Du kan spores. Ting spres. Raskt! Er det mulig å ikke bli paranoid?

Helt til sist får vi se IKTplan.no fra Senter for IKT i utdanningen, som Eva Brattvold jobber med. Vgs er ikke utarbeidet, men det som står på 10. trinn kan godt brukes. Her finnes tester, hvorfor-videoer og andre ressurser som du kan bruke. Inspirerende! Takk til Eva Brattvold for nyttig innlegg.

På kurs. Med kamera, mobiltelefon, pc, kaffe.