The Political Power of Social Media | Foreign Affairs

See on Scoop.it – Digitallearning

On January 17, 2001, during the impeachment trial of Philippine President Joseph Estrada, loyalists in the Philippine Congress voted to set aside key evidence against him.

Bodil Hernesvold‘s insight:

Learn how social media allows people to coordinate action for political protest and more. Long article, but easy to read.

See on www.foreignaffairs.com

 

Bra start!

Kuratortjenester; fint å se hva andre leser. Spesielt lister er artig, synes jeg.

 

Jeg har bestemt meg for å markere fullføringa av deltakelsen min som student i kurset Smart læring (NTNU) med en liten notis, og har valgt å kalle den «bra start». Jeg gjør ikke det bare for å signalisere at jeg har begynt å jobbe med det samme kurset og skal være med å gi det innhold for nye lærere som ønsker videreutdanning, men også fordi jeg har begynt å se mer etter begynnelser enn slutter i det siste. Skolelivet har mange nok slutter, egentlig: fullført kompetansemål, endt time, endt skoleår, endt russetid, eksamen. Men det er jo bare illusjoner. Hvis man begynner å lete etter begynnelser, finner man helt andre ting: et voksende nettverk, en ny innsikt, et nytt felt, en ny forbindelse, en ny tanke. Den ene kompetansen kan lede til en annen. Å lære en digital tjeneste, kan føre deg inn i nye. Til ein våg du ikkje har visst um, er du riktig heldig.

Sammen med to kolleger har jeg nå samskrevet en eksamensbesvarelse om smart læring. Vi valgte å kalle den «Tørre kulepenner og forlorent kritt. Kunnskapssyn i en teknologitett videregående skole». Kollegene våre fikk svare på en liten undersøkelse som handlet om hvorvidt økt teknologittetthet (alle elever har f.eks. hver sin pc) hadde ført til endringer i syn på læring. De fikk også si noe om hvilke arbeidsmåter de typisk brukte. Vi så at mange svarte ja på det første, og at mange bruker f.eks de digitale tavlene i noen grad eller har oppgaver på læringsplattformen. Digitale tjenester som krever samhandling eller aktivitet på nett, er det mindre av: svært få bruker blogging, samskriving, kuratortjenester og tilsvarende. Mange gamle arbeidsformer har bare fått strøm. Å følge med på endringene i skoleverket blir litt som å sitte å se på at karsen spirer fra bomullsdotten. Noen er dessuten selverklærte motstandere mot det digitale. Det får meg til å undres. Hva betyr det, egentlig? At de venter på at internett skal gå over? At de tror vi slutter å lære om vi beveger oss online? At alt blir en kunnskapsløs chat?

Selv har jeg hatt gleden av å få prøvd ut mange nye arbeidsformer, og det har vært viktig for meg å få støtte av nettverket i gruppa som har studert sammen. Jeg tror på den menneskelige faktoren oppi dette: vi må vise hverandre at vi setter pris på andres arbeid, vi må stille spørsmål og høste av andres erfaringer. Ikke alle blogger er blitt kommentert, men noen – og jeg har fått noen innspill tilbake. Jeg har også fått ideer av å lese om det andre har gjort.

Det viktigste er likevel når du opplever endringer hos elevene dine. Før jeg tok helg, hadde tre jenter framføring om barnearbeid og jeans. De hadde brukt kuratortjenesten Scoop, som jeg har jobbet så mye med, og fant at det var mye lettere å finne og dele relevant stoff der, enn bare å google. Men veien fram dit var ikke helt lineær. Vi var innom Quora.com, som lar deg stille spørsmål som andre brukere kan svare på, sortert i ulike kategorier. Vi prøvde en annen side jeg har glemt navnet på. Jeg vurderte både blogging og Facebook for denne klassen før vi landa på akkurat Scoop. Vi opplevde ufine kommentarer, en stykk gråtende elev og en lettere panisk lærer etter første forsøk på Todaysmeet.com (som lar elevene legge ut dritt og datt, om de vil, slik at alle kan se det).  Straffen var totimers kulepennprøve første time etter jul. Men av asken vokser osv.

Så hvorfor bra start? Jeg skal snart hive meg rundt for å lese om «institutions for collective action» i onlinekurset med Howard Rheingold. I løpet av uka må jeg jobbe videre med hvordan kuratortjenester skal formidles i høstens kurs. Jeg søker koordinatorprosenter for norsk vg1 til høsten for å få drive med skriveopplæring og lure inn digitale arbeidsformer ad bakveien (jeg er veldig opptatt av lesing og skriving!). Alt ruller. Nye ting fanger oppmerksomheten, slik som TED-talks om synkende vold (Steven Pinker; det viste seg at min engelsklektorektemann allerede hadde en bok av denne lingvisten gjemt bak det gamle verdenskartet vi har installert foran den ene bokhylla – og den må jeg selvsagt lese). Jeg har ikke bare lært meg noen nye tjenester på nett, men også fått større forståelse for hvorfor det er smart å arbeide sånn. Takk til nevnte ektemann for at du har giddet å prøve nesten alt jeg har bedrevet siden oppstarten i oktober. Takk til alle som deltok i kurset eller på sidelinja. Takk til elevene mine som har måttet holde ut både det ene og det andre forsøket. Det blir sikkert ikke mindre neste skoleår.

 

Min eksamensbesvarelse, del 1: Om kuratortjenester

I god dele-ånd legger jeg ut eksamensbesvarelsen min, del 1, i kurset Smart læring. Jeg skal levere på fredag og tar gjerne imot innspill. Er noe uklart? Hva skulle du ønske du fikk vite? Jeg lager en litt åpnere variant på bloggen der jeg også lenker opp til det jeg har gjort fram mot dette (gamle innlegg, youtubefilmen min) og andre ting. Jeg gjør noen endringer underveis, litt i strid med annen bloggepraksis som er mer rett fram og rett ut.

«To share articles and opinions with other people»

Eleven i videregående skole – en kritisk leser og aktør i faglige nettverk?

Skal ungdommer lese og utforske det som skjer i verden, må de begynne å jakte etter kunnskap ut over det tekstene i læreboka og lærerens doseringer kan gi dem. Det kan være vanskelig å orientere seg; begrepet kurator brukes om en som samler ressurser og hjelper andre til å forstå dem gjennom å sette dem inn i en sammenheng, oppsummere dem eller stille kritiske spørsmål ved dem. Vi snakker her om såkalte kuratortjenester på nett som lar oss være redaktører og aktører i samspill med tekster, videoer og andre nettfunn.

Vi kan ikke ta for gitt at elevenes sosiale liv på nett automatisk fører til at de tar i bruk private nettverk til læring. Faktisk ville det gå imot det vi vet om nettverk: tette bånd, som familie og venner, fungerer på helt andre måter enn løse, perifere bånd. De perifere båndene er gjerne strukturert slik at hvem som helst kan gå inn i forbindelsene, men basert på for eksempel felles interesser, kunnskap og mål. Kan vi tenke oss at elevene også vil oppleve læringsprosessene som mindre styrt av skole, tidspunkt og læreplanmål, og heller bestemt av interesser og behov for læring, dersom de går inn mer åpne nettverk?

I faget Internasjonal engelsk på studieforberende program er det spesielt aktuelt å utvide tekstutvalget fra lærebokteksten og til tekster og andre ressurser på nett. Dette ser vi også uttrykt i kompetansemål for faget, og spesielt “bruke digitale hjelpemidler på en selvstendig, kritisk og kreativ måte til innhenting av informasjon, kommunikasjon og presentasjon av eget stoff” (Udir). Mange av temaene i faget berører utfordringer og muligheter knyttet til økt globalisering og samhandling. Dette er temaer der man i liten grad kan basere seg på lærebøkenes raskt utdaterte faktatekster.

Jeg stilte meg følgende spørsmål:

– hvordan kan elevene begynne å forme faglige nettverk, såkalte personlige læringsnettverk, som de også kan benytte når de søker informasjon og gode kilder til kunnskap?

– hvordan kan elevene øve på å lese og formulere hovedinnhold i tekster, og samtidig trene seg opp i å bli kritiske lesere?

– hvordan kan elevene bli aktører eller produsenter ut over å skrive lukkede skoletekster som bare læreren leser?

For å jobbe mot disse målene introduserte jeg kuratortjenesten Scoop.it i klassen. Basert på egne erfaringer etter dette vil jeg foreslå følgende:

1. Forarbeid

Lag en bruker selv. Begynn med å samle og utvide ditt eget nettverk! Du kan lage to lister i gratisversjonen på Scoop, dersom du velger akkurat denne tjenesten. Velg deg hvilke tema du vil følge, da får du opp forslag til saker som kan være interessant for deg. Begynn å scoope egne artikler og videoer, eller se på hva andre har scoopet, og rescoop det du vil ha på listene dine. Du har personer i ditt “community”, men følger lister (ikke personer). Skriv “innsiktskommentarer” (“insights”) til det du scooper/rescooper, slik som på bildet øverst i dette innlegget. Du kan lenke scoopene dine til Twitter, Facebook, WordPress eller andre sosiale medier for å utnytte faglige nettverk maksimalt. Det kan imidlertid være lurt å ikke la denne lenkinga skje automatisk dersom du scooper for mange ulike formål. Her er min bruker, forresten.

2. Med elevene

Modeller: vis din egen bruker, og da spesielt “innsiktskommentarene”, la elevene opprette egne brukere og la elevene rescoope fra lista di. Diskuter det dere gjør, og jobb med avgrensa tema. Jeg har tenkt litt på om du bør ha definerte mål, som fungerer best for noen, eller om en bør invitere til at elevene selv finner ut av hva de vil lære. Elevene kan utvikle sine egne lister og bygge opp nettverkene sine – gjerne utenfor klasserommet! Som lærer bør du også  rescoope det elevene har funnet, om det er spesielt relevant for faget. Da blir elevens funn løftet fram og elevene kan begynne å se seg selv som aktører i samhandling med lærere og andre. Vi vet alle hvor godt det er når noen andre trekker fram noe vi har gjort, funnet eller sett.

Slike arbeidsmetoder kan også brukes til å undersøke og evaluere hvorvidt tekster er partiske, unyanserte eller tildekkende; innsiktstekstene kan løftes opp til kritisk lesning. Elevene må vite hvem som har skrevet og publisert tekstene, de må kunne vurdere om de er troverdige kilder og se tekstene i en større sammenheng. Alt for ofte leser elevene en enkelt tekst om et emne, men jeg mener de må lese flere og lete etter nyanser og ulike perspektiv. Å være kritisk er ikke det samme som å være konstant i mot, men man må kunne drøfte dem. Åpne nettverk har en annen viktig funksjon også: i stedet for å bare få servert tekster og innhold fra folk du normalt er enig med, vil du lettere kunne komme over ideer fra folk med helt andre perspektiver og utgangspunkt. Min erfaring er at det også er mer givende å ha et annet mål med lesinga enn å svare på spørsmål etterpå, nettopp fordi de heller må posisjonere seg selv i forhold til tekstene de leser. Sagt med Maureen McLaughlin så handler dette først og fremst om å avdekke maktforhold.

Hva erfarte vi?

Elevene er mer motivert til å lese tekster dersom de har funnet dem selv, og de velger blant et større spenn av tekster. Innsiktskommentarene er av ulik kvalitet: noen forstår tekstene godt, og kan ha innvendinger til det som er framstilt, mens andre har nok med å parafrasere deler av innholdet. Metoden med innsiktstekster oppfordrer også til en type modellering; når man velger “scoop”, ser man ikke selve teksten, og blir dermed oppfordret til å skrive om teksten med egne ord og tenke bevisst på hvordan de vil vise fram teksten til andre. Elevene har såvidt begynt å produsere noe, og det de gjør, kan ses av andre. Det har likevel en ufarlig, ikke-utleverende form, og den krever mindre sammenhengende arbeid enn for eksempel blogg.

Jen Ross ved Universitetet i Edinburgh skriver om «Engaging with webness in online reflective writing practises».  Hun hevder at den litt fragmentariske arbeidsformen og kuratering av innhold (såkalt produsage) en mer hensiktsmessig arbeidsform enn lineær, monologisk blogging. Hun undersøkte studenter og lærere som brukte blogg til refleksjonstekster, som ofte vil ligne arbeidsprosseser også elever gjør i skolen. Der bloggen skaper en illusjon om helhet (som kanskje, og kanskje ikke, finnes) og stiller krav til hvordan man presenterer seg selv, vil kuratering ved hjelp av tjenester som Scoop.it gi et mer realistisk bilde av hvordan vi opptrer på nett. Vi samler, tagger, grupperer, organiserer og deler. Formen er kanskje mer flyktig, men den oppfordrer også til mer faktisk samarbeid og samhandling gjennom nettverk, både de man skaper aktivt selv, og de som foreslås av den digitale tjenesten. Læreren kan vise hvordan elevene blir aktører i så måte.

Howard Rheingold råder kuratorer til å finne seg en nisje, og bruke slike tjenester til å filtrere innhold. Det blir mer og mer aktuelt – her er et hav å ta av når man har verden i lomma. Elevene må også lære seg å sortere viktig fra uviktig, finne arbeidsmåter der de vet hva de skal lete etter og sortere informasjonen. Ikke minst må elevene lære seg hvem det er verdt å følge: hvilke noder ønsker de å knytte seg opp mot? Kan de selv være en node i andres personlige læringsnettverk? Jeg skulle ønske at elever i langt større grad enn i dag leste hverandres tekster uten at det var så «farlig» (elever tror av og til at skolen er en konkurranse dem i mellom). Rheingold ser slike aktiviteter som helt sentrale i kollektive læringsprosesser: «The participatory skill of curation and some of the collaborative skills of virtual community are fundamental to collective intelligence», sier han (Net Smart: 161).

I vår del 2 av eksamensoppgaven skriver vi om konnektivismen: læring skjer i nettverk mellom mennesker, ideer og tekster. Vil du bli en virkelig Net Smart, leser du også boka til Rheingold – og finner ham på Scoop! Til en viss grad kan vi si at denne digitale tjenesten er en form for sosial bokmerking. Andre steder er for eksempel bit.ly. Her kan du også beskrive tekster, og du kan lage flere samlinger og også samarbeide med andre for å opprette samlingene. Diigo.com har også delefunksjon, men egner seg kanskje spesielt godt til individuell samling av tekster og digital studieteknikk.

Forslag til videre lesning om kuratering på nett:  “Exploring Curation as a Core Competency in Digital and Media Literacy Education”.

 

 

An effort to make students cooperate when discussing «violence».

Springtime. Sunshine. Exams around the corner. Twenty-something students with mixed feelings about going to their English class. And no «set goal» – just what you could call a «good start». OK, I agree that «violence» can be a disturbing topic. It is not mandatory to talk about it in this particular course. Yet this is what I chose to do this morning. First, we watched an 18 minute TED talk called «The surprising decline in violence» by Steven Pinker. He claims that the world today is much less violent today than it has ever been before, and that we must be doing something right. Expanded «inner circles», empathy with more people, knowledge of others and collaborative systems and rules are among reasons that he mentioned. We have already talked about topics such as globalization, cooperation and technology in class, so I wanted to see if the students could make more links.

This is what I did after we had seen the TED talk:

1. To have my students actually cooperate. I split them up in groups of five and gave them five different texts about the topic. The texts were quite different, though. One explained what linguistics is, another described hunter-gatherers, a third was an interview with Pinker, the fourth was a text about crime in Mexico (!) and the last text was a critique of Pinter’s theories.

2. I asked one of the students in each group to draw a mind map during the discussion.

3. We talked about the texts and the video. What was interesting here, was that when they had their own info, they described it differently from what I have heard before. Also, they talked about the texts with varying clarity and accuracy. Some had problems understanding the texts, but could at least talk about the video.

4. In some groups, I saw signs of cooperation. They started disagreeing, they talked about whether or not they thought humans were born evil, does technology promote more or less peace, and so on.

«WE DRIFTED FROM THE TOPIC», one student exclaimed. «Good», I said. After all, there was no set goal and the students had to form the discussion to whatever they found interesting. Some even saw connections that were new to them. I love it when that happens.

Question is: did they cooperate – or even collaborate? We do not use different words in Norwegian for these two concepts, we usually just say «samarbeid» (co-work).

 

Robert Wright: The logic of non-zero-sum progress – YouTube

See on Scoop.it – Digitallearning

http://www.ted.com Author Robert Wright explains «non-zero-sumness,» a game-theory term describing how players with linked fortunes tend to cooperate for mut…

Bodil Hernesvold‘s insight:

TED talks have been popular for a while, and the idea is that an expert gives an 18 minute talk  – combining wit and academic insight, ideally… This talk here is witty and well informed. Wright tries to convince fellow Americans why it is in their best interest to try to understand why others can hate them – and the other way around, of course. In a non-zero-sum situation there can be win-win situations (for cooperating), but also lose-lose.

See on www.youtube.com