Hvordan få ungdom til å lese og verdsette 1800-tallslitteratur?
Dette spørsmålet skal mine tredjeklassinger på vgs gi et svar på i løpet av de neste ukene. Vi har lest en rekke tekster, deriblant Kiellands «Karen», Bjørnsons «Faderen», Ibsens Hedda Gabler, og for noen enten utdrag av Idioten av Dostojevskij og/eller Albertine av Krohg. Vi har dessuten sett filmatiseringen av Bjørnsons Fiskerjenten, som har fått det noe mer poetiske navnet Det største i verden.
Så langt i høst har det digitale med denne klassen stort sett handlet om samskriving, notatskriving OneNote og videoer med samtaler om tekster. Men nå, altså. Nå er jeg så spent! Her er oppgaven de har fått:
Lag en kampanje for sosiale medier der dere skal overbevise ungdom
om at de må lese 1800-tallslitteratur. Ta utgangspunkt i en av tekstene
vi har lest. Dere skal vise:
±Retoriske ferdigheter: etos, patos, logos, men også mottakerbevissthet, ti
lpasning til mediet.
±Digitale ferdigheter: sosiale medier. Hvor og hvordan nå fram med en kampanje?
Kampanjen må slippes i sosiale medier, og helst i to ulike kanaler,
for eksempel både Youtube og Twitter, eller en blogg med snap-videoer.
Herunder kommer ferdigheter i å skape sammensatte tekster.
± Kunnskap om tekster og perioden 1850-90
±«Remediering»: gjenbruke både en spesifikk tekst fra perioden og en film,
reklame el.l. som får nytt innhold
Oppgaven er fundert i følgende kompetansemål for vg3:
±bruke retoriske og digitale ferdigheter til å produsere og framføre
sammensatte tekster
±analysere, tolke og sammenligne et utvalg sentrale norske og noen
internasjonale tekster fra ulike litterære tradisjoner fra romantikken til i dag,
og sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng
Kampanjen skal presenteres muntlig, det vil si at de må kunne forklare hvordan de har arbeidet med dette, og vise frem de ulike elementene i kampanjen. De arbeider i grupper. Til slutt har jeg tenkt å la elevene mine på vg1 kåre en vinner.
Hovedformålet med opplegget er å skape engasjement rundt 1800-tallstekster, og samtidig la elevene bli digitale produsenter. Spenningsfeltet mellom gamle tekster og nye digitale flater er noe som interesserer meg. I den forbindelse har jeg også tipset elevene om fiktive Facebook-profiler (søk opp Nora Helmer!) og diverse Youtube-parodier (en ny klassiker er serien basert på Der Untergang, som blant annet viser Hitlers reaksjon når han kommer opp i «nynorsk muntlig». For plump til å lenkes opp her, men du kan jo søken den opp selv).
Men tillatelse kan det hende det kommer lenker til elevenes arbeid!
Man kan lure på hvor radikalt annerledes vi lever livene våre nå kontra da jeg ble født (rundt regnet 35 år siden). Særlig gjelder det ungdommer som lever digitale liv som en slags parallell, men like fullt reell, virkelighet. Dette gjelder både i privatsfæren og for skole/utdanning.
Med lanseringen av «konnektivisme»-teorien har George Siemens etablert seg som en viktig stemme når det gjelder digital læring og læring i digitale omgivelser. Jeg har tidligere brukt hans artikkel «Connectivism. A Learning Theory for the Digital Age» fra 2005. Der lanserer han blant annet noen prinsipper for læring; det er for eksempel ikke bare hva du vet som betyr noe, men i hvilken grad du greier å tilegne deg ny kunnskap og utnytte ulike ressurser. I min lærerhverdag ser jeg dette aktualisert stadig vekk; hva er nyttig kunnskap? Hva må elevene kunne for å greie å tilegne seg nytt stoff? Hvordan skal de greie å orientere seg i havet av gode, mindre gode og dårlige ressurser på nett? Hvordan motiverer vi elever til livslang læring?
Nå hører jeg hans foredrag på NKUL som er streamet på Youtube (NKUL 2016 Dag 2, fra ca 3.00.00). Han deler også presentasjonen på slideshare.net/gsiemens. Jeg har ikke tenkt å gjenfortelle alt han sier, men vil løfte fram noen poeng og dele mine egne tanker om dette. Siemens spør altså:
What does it mean to be human in a digital age?
Kunnskapsdeling, arbeidsliv og utdanning endrer seg. Men ingen greier å si akkurat helt hvordan. Kanskje har vi til og med nærmet oss spørsmålet fra helt feil vinkel. Mer om det etter hvert.
Et viktig anliggende for Siemens er dette med nettverkseffekter. Hvordan kan vi forstå hvordan mennesker lærer i nettverk, for eksempel. Her blir språk en viktig indikator. Siemens jobber med å undersøke hvordan ulike systemer påvirker hvordan folk samarbeider når de er i en læringsprosess.
Hvilke ferdigheter trenger du i framtidas arbeidsliv – eller liv…? Det å forstå hvordan system virker, blir stadig viktigere, hevder Siemens.
Jeg lurer på om vi driver med de riktige tingene i skolehverdagen på vgs.
Her er noen viktige poeng:
Learning needs are complex, ongoing
Simple singular narrative won't suffice going forward
The idea of Learning is expanding and diversifying
For eksempel må vi spørre oss om vi lærer elevene opp i allerede eksisterende kunnskap, eller om vi også greier å lære dem å tilegne – identifisere – utvikle – ny kunnskap?
Teknologien – er den på rett vei? Nei. Den fokuserer for mye på rangering.
Så snakker Siemens om velvære for mennesket.
Så befriende å høre en teknolog – hvis det er det han er – snakke om det. Lykke, faktisk! Bli mer menneskelige! Hvor skal vi ta dette videre. Jo, Siemens spør igjen:
What are the effects of screen time, physical activity, wheight status,
and social support on school performance?
Og så sier han noe jeg synes er nokså ubehagelig: vi er den siste generasjonen som er smartere enn teknologien. Den er i ferd med å passere oss på flere områder. Igjen: hva betyr det da å være menneske (eller human) i den digitale tidsalder.
Når vi vet at vi trenger frisk luft og fysisk aktivitet, betyr det også at den tida vi bruker foran skjermen må benyttes godt. Jeg synes dette er et veldig viktig poeng, og får meg til å tenke på noe jeg kom over tidligere i vinter: Krumsvik (med flere, 2013, se nederst i innlegget) har funnet ut at elever som bruker mest tid på skjerm, er de som gjør det dårligst faglig – eller har den dårligste digitale kompetansen, til og og med! Det er et tankekors, virkelig.
Så spør Siemens om vi kan utvikle teknologi som kan fange opp elever som er i ferd med å falle ut – gjennom analyser av big data. Jeg må innrømme at dette er et begrep jeg ikke helt forstår. Men det har visst noe med prediksjon å gjøre. Samle store mengder informasjon som kan si noe om mulige utfall i framtida.
Teknologien har muliggjort nye former for læring. Dette er noe jeg har hørt Rheingold snakke om før, blant flere. Siemens nevner altså:
Det kan jo virke litt som mumbo jumbo, eller minne om Steiner-pedagogikken. Men det trenger ikke være negativt; lærende kan nå selv finne innhold som de ikke kunne før. Før var man avhengig av at andre fant informasjonen og brakte den til dem. Det forandrer hvem som har kontroll. Et konkret eksempel på dette ser vi i den voksende mengden MOOC-er.
Learning analytics: a new way of understanding data.
Bruken av data and analytics er en tredje vei til å forstå fenomener, ikke kvalitativ metode, ikke kvantitativ, og heller ikke mixed methods. Så hva er det da? Ideen er: jo mer, desto bedre. Eksemplet han bruker handler om oversettelsesprogram som ikke oversetter ord for ord, men som på grunn av en stor database kan predikere sannsynlige/gode oversettelser. Du kan predikere hva neste ord vil bli også. Dessverre, sier han, vil kommersielle interesser gjerne ikke dele algoritmene sine . og de blir ikke validert av forskning. Dette kan misbrukes, data kan manipuleres.
Det er viktig at vi vet hva som virker hvor. Hvor er mennesker best, og hvor er teknologien best? Vi kan ikke erstatte læreren i det hun gjør best – og heller ikke motsatt erstatte teknologien i det den gjør best.
Jeg fester meg dessuten ved det Siemens sier om sosial læring, eller læring i sosial kontekst.
Learning analytics – er ikke bare kvantitative data, men alle data som kan hjelpe oss å forstå læring, hvordan studenter lærer, hvordan engasjementet fører til læring. Hm, her blir det komplekst. Jeg lar dette hvile litt.
Siemens snakker om det å forstå sammenhenger kontra det å bare memorere fakta. Dette er vel noe vi er nokså opptatt av i norsk skole, er det ikke? Eksemplet handler om global oppvarming: hvordan vil økt temperatur virke inn på systemer, hvordan endres økosystemer når en komponent endres?
Nå er jeg faktisk midt i et naturfag-engelsk-prosjekt der temaet nettopp er miljø, bærekraftig utvikling og den slags. Mitt inntrykk er at konsekvenser nettopp er et tema for mine elever. Vi er inne på noe. Men det er alltid en fare for at mange elever bare ramser opp og gjengir fakta uten å koble dem sammen. Hvordan får vi faglig svake elever til å se sammenhenger som de sterkere elevene ser?
En annen nøkkel er tverrfaglighet og kasus-lignende oppgaver. Man stiller spørsmål, og for å finne svaret må man enten finne fram til kunnskap som kan gi en det svaret, eller få tilgang til de personene/nettverkene/nodene som innehar denne kunnskapen. Dette kan kreve at vi beveger oss i mange ulike nettverk og evner å koble dette sammen.
En utfordring på nett og i mange andre sammenhenger er at når du bryter ned informasjon og kunnskap, eller deler inn i små mål, kan du miste helheten – «narratives of coherence». Dette er krevende! Siemens ser for seg at kunnskapen ikke må ligge hos en enkelt person, men samlet i en gruppe – for å åpne for kreative forbindelser.
Siemens sier vi må bevege læring og kunnskap fra reproduksjon av kunnskap til kunnskap om det som gir «velbehag» – globalt sett. Altså det er det menneskelige og mellommenneskelige vi må fokusere på, slik jeg tolker ham. «The human element». Det betyr for eksempel mer kontekst. Det betyr deltaker-fokusert læring, selvorganisert, sosialt, med individuelle læringsstier. Teknologien kan hjelpe blant annet med filtrering av informasjon og tilrettelegging av stier.
Jeg har fått ting å tenke på. Jeg blir nysgjerrig. For min egen del handler jo dette nettopp om å utnytte mulighetene internett gir til å utvide mine egne horisonter og tilegne meg ny kunnskap. Som når jeg hører slike foredrag, eller stiller et spørsmål på Quora.com, eller prøver meg på en MOOC. Det er ikke alltid gitt hva som er målet med denne aktiviteten, men jeg tenker at man likevel kan finne svar underveis. På spørsmål man ikke har rukket å stille.
Lektor Hernesvolds fagblogg 