RSS

Månedlige arkiver: november 2014

Sketchnoting 101: How To Create Awesome Visual Notes –

easA break down of the approach I take for creating awesome visual notes, and a list of tips for getting started with sketchnoting.

Source: uxmastery.com

I have never been good at drawing, but maybe that’s because I haven’t tried sketchnoting! This article gives lots of practical ideas and examples. What I haven’t found out yet, though, is how to make sketchnoting videos or just making them digital in a successfull way. Readers of my blog: please comment!

See on Scoop.itDigitallearning

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 26. november 2014 i Ukategorisert

 

Lektoren prøver parallell prosessering på seg selv for å lære om DRS

Lektoren prøver parallell prosessering på seg selv for å lære om DRS

I dag har jeg prøvd å praktisere det som heter «parallell prosessering», altså ikke multitasking som innebærer at man stadig skifter mellom fokus, men målrettet arbeid mot et konkret mål, gjennom ulike kanaler eller ressurser. Målet har vært dette: å komme et steg videre for å forstå hvordan digitale responssystem (DRS) kan benyttes i klasserom for å øke læringstrykk og læringsutbytte hos elever.

Ressursene jeg har brukt, har vært disse:

– Rune Krumsvik: «Klasseledelse i den digitale skolen» (Cappelen 2014), spesielt kapittel 6

– En videoressurs som ble referert til i nevnte bok 

– Twitter, der jeg fant (dvs det dukket opp) en oversikt over ulike digitale tjenester som kan brukes til å gi respons digitalt. Her nevnes både Socrative, Kahoot, Geddit og andre. Geddit er forøvrig noe jeg har hørt flere twitre om uten at jeg har sjekka det ut.

Dessuten: utgangspunktet for mitt mål for dagen var at jeg deltar, litt på sidelinjen, i PLUs mini-MOOC, der en av modulene handler om nettopp om digitale responssystem (ledet av Dan Yngve Jacobsen ved PLU). Her er målet at flere ansatte bidrar med sine kunnskaper og også utvikler dem sammen med de andre deltakerne, og det meste foregår på nett (læringsplattformen Canvas med video, diskusjon og tekst, Facebookgruppe og hangouts) samt noen få samlinger. I forbindelse med modulen har jeg bidratt i en videosamtale, lest en del materiale og deltatt på en hangout.

Men først Krumsvik. Krumsvik har undersøkt hvordan digitale responssystem ble brukt for å øke kvaliteten på plenumsforelesninger med over 100 deltakere. Han skiller mellom spørsmål av typen feed back, feed forward og feed up:  feed back forteller deg hva du har lært, feed forward sier noe om hvordan du skal jobbe videre, og feed up handler om læringsmål. Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser hvordan man tenker feed up akkurat i denne sammenhengen, men velger å nevne det her fordi det forekom meg å være viktig? (Her blir bloggen et slags internnotat, men åpen for kommentarer). Altså: så mange som 92 % av studentene opplevde selv, rent subjektivt, økt læringsutbytte ved bruk av digitale responssystem underveis i forelesningene. Blant annet økte interaktiviteten på forelesningene. Krumsvik sier også her noe om dialogen som overgår monologen, men mer interessant: man kunne (kanskje?) spore økt indre dialog hos studentene også, det vil si at selv om det var begrenset kvalitet på den opplevde dialogen i forelesningen, slik jeg tolket dette, måtte studentene selv gå inn i en dialog med lærestoffet ved at de tok stilling til spørsmålene.

Det som kanskje var vel så interessant, var at foreleserne selv ble nødt til å strukturere sine forelesninger mer i forkant dersom de brukte responssystem, og de fikk nyttig informasjon underveis slik at de kunne tilpasse forelesningen sin ut fra de tilbakemeldingene og svarene som ble gitt (Krumsvik: 150). Dette kjenner jeg meg igjen i: når jeg snakker med elevene mine, får jeg gjerne tilbakemeldinger, men jeg kan ikke alltid vite om disse er representative for hele klassen min. Dessuten har jeg maks 30, og de få gangene jeg har snakket i større forsamlinger, slår deg meg at jeg vet enda mindre om hva de har fått med seg og hva de tenker om det jeg sier. Jeg tar mange av timene mine i vgs sånn halvveis på sparket fordi jeg må se hvordan ting utvikler seg (men selvsagt med et definert mål for perioden), men jeg ser ikke for meg at jeg ville tørre å gjøre det med en forelesningsgruppe på 100+. I alle fall ikke uten muligheter for den typen feedback som er beskrevet her!

Utgangspunktet for Krumsviks undersøkelser (spesielt SMIL-undersøkelsen, som for spesielt interesserte er her) er blant annet spørsmålet om hvordan eller om klasseledelse endres i teknologitette omgivelser. Teknologien er nødvendig i dag, og gir oss mange muligheter for bedre læring, mer kontakt med andre og så videre, men den gir oss også utfordringer. Lærere som ikke selv regnet seg som særlig digitalt kompetente og trygge, oppga også digitale distraksjoner som et større problem. Jeg forstår dette godt: vet du ikke hvordan du skal bruke teknologien på en god måte, blir den også i veien og skaper flere problemer enn muligheter. Kanskje ser man heller ikke helt poenget med å bruke den.

Men tilbake til digitale responssystem: I Dan Yngve Jacobsens modul har vi sett på forskjellen på overflatespørsmål og dybdespørsmål, og dette nevner også Krumsvik. Han ga et eksempel som jeg fant illustrerende: «Hva er validitet?» (overflate) og «Hvordan vurderer du validiteten i denne studien» (dybde, etter en videocase). Det er her jeg strever når jeg skal gi elevene mine spørsmål i for eksempel norskundervisning. Hvordan lager man de gode dybdespørsmålene? Hvordan skaper jeg diskusjon?

Videosnutten over viser hvordan noe som ser ut til å være et overflatespørsmål, med riktige og gale svar, også kan skape diskusjon. Her får studentene først svare individuelt, deretter diskuterer de og svarer på nytt, før foreleseren griper tak i studentenes svar og oppklarer spørsmålet. Når man ser videoen, får man inntrykk av at studentene virkelig er nødt til å ta stilling til det de lærer, og dersom mange ikke har fått med seg riktig løsning, betyr det også at de ikke har forstått det. Dersom noen har alt på stell, kan de bruke tiden til å prøve å overbevise andre.

Så tilbake til start. Fungerer parallell prosessering? Jo. Videoer virker umiddelbart appellerende, og da jeg så den lille saken jeg har lagt ved her, ble alt mye klarere for meg, det virket enkelt, på et vis. Men uten å ha lest boka til Krumsvik, og deltatt i PLU-arbeidet, vet jeg ikke om jeg hadde hatt like mye å hekte dette på. Begrep blir klarere dersom jeg jobber meg rundt dem fra flere hold. Jeg jobber fremdeles med saken.

PS: Hva angår boka til Krumsvik, har den både styrker og svakheter. Jeg synes noen funn er interessante, dette med DRS er fint, og jeg får litt tall å feste meg til, men jeg skulle gjerne sett mer av hva som faktisk kjennetegner god digital klasseledelse, annet enn litt forenklede utsagn som at «vi trenger regler for ikt-bruk». 

 
1 kommentar

Skrevet av den 24. november 2014 i smart læring

 

Stikkord: , , ,

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Nærhet og praksisfellesskap i MOOC?

Vår MOOC Smart læring er gjennomført. 10 uker og 10 moduler er kjørt. Jeg har fått innblikk i mange prosesser i løpet av denne høsten. Jeg og Magnus Sandberg, som også har bakgrunn fra vgs, har vært fotfolk her: laget konkrete diskusjonsoppgaver, laget noen introduksjoner til praksisoppgaver (slik som for eksempel kuratortjenester eller spill i skolen), oppsummert deltakelse på videosnutter (jfr bildet) og holdt kontakt med medlemmene, både i læringsplattformen, på Facebook og på Twitter.

Så til spørsmålet. Kan man oppleve nærhet og praksisfellesskap innenfor rammene av et rent nettbasert studium? Kjenner man deltakerne? Kan man vite noe om dem? Klarer vi å trenge forbi skjermene og inn i det som er fag? Jeg tenker høyt i dagens blogginnlegg:

Både ja og nei, selvsagt. For den store hopen av deltakere er det helt umulig å få noen opplevelse av hvem de er. Mange har falt av, akkurat slik det pleier å være i MOOCs. Men så har vi heldigvis noen ivrige deltakere som har kastet seg frampå i alle (!) diskusjonene. Mange av disse skal også ta eksamen, men ikke alle.

Det å bli sett og anerkjent mener jeg er en viktig drivkraft når man deltar på et kurs og opererer i sosiale medier. Vel, det er mulig noen studenter er tilfredse med å være helt anonyme og pusle med sitt, men ligner de bare litt på meg selv, ønsker de at spørsmål de kommer med blir besvart, gode tanker blir kreditert, og deres deltakelse blir husket. Vi har ingen «like»-knapp i plattformen vår, men skulle noen ganger ønske vi hadde det. Da jeg selv prøvde meg på et Coursera-kurs, var nettopp det å få en «vote» et mål – det trigget meg til å forsøke å formulere et fornuftig innlegg.

Hvor lykkes vi mest med å skape nærhet? Eksamensstudentene i høst har fått tilbud om noen få hangouts, det vil si møter på nett gjennom plattformen Google+. Og det er her det virkelig foregår noe. Deltakerne står frem med ansikt, vi ser stuer i bakgrunnen, noen må lufte hunden, andre jobber litt med påkobling. Noen har nok med å bare lytte, men vil gjerne delta igjen. Den virkelige verdien er når noen finner hverandre: «Kan du og jeg gi hverandre innspill? Jeg tror vi skriver om noe av det samme».

Men det skjer også i felles samskrivingsdokument, i at vi følger hverandre på Twitter og ser hva andre gjør, bygger ut vårt PLN. Facebookgruppa, som er åpen for alle som enten tar kurset eller bare er nysgjerrig på det, har vært viktig gjennom hele prosessen. Det krever aktiv og målretta deltakelse å bli sett, men det er mulig. Jeg tør påstå at det å være deltaker i et slikt kurs kan skape langt flere møtepunkter enn det å sitte på bakerste rad med kaffekoppen sin – i einsemda, så å si – i et stort auditorium. Ikke minst har du mange å diskutere med når du skal ta med deg nye ferdigheter og refleksjoner tilbake til arbeidshverdagen.

Skal MOOC lykkes, tror jeg, må vi greie å etablere former for praksisfellesskap. De store xMOOCene i USA greier nok ikke det, dersom de har tusenvis av deltakere, mens cMOOCs, altså MOOCs med utgangspunkt i konnektivistisk tankegang og samhandling som førende prinsipp, kanskje gjør det. På PLU her på huset har de kjørt SPOC – Small Personal Online Course. Det er muligens enda bedre. Her får deltakerne virkelig oppleve at de tilhører en liten, eksklusiv gruppe som samarbeider om noen felles mål. Faren er at fellesskapet blir for smått, og man mister viktige impulser som de tilsynelatende perifere deltakerne i større MOOCer kan tilby. Gode innspill kan komme uventet inn fra sidelinjen.

 
2 kommentarer

Skrevet av den 21. november 2014 i smart læring, sosiale medier

 

Stikkord: , , , ,

Papp og iPad

Papp og iPad

Det diskuteres så mangt og mange har sterke meninger om «data». Blir barn demente av iPad? Eller kanskje de blir genier om de lærer koding? I Dagbladet står saken sånn cirka her i skrivende stund (november 2014), og min kollega Magnus Sandberg har gitt et tilsvar til påstandene om demens på bloggen sin. Vi som jobber med Smart læring, tror digital kompetanse bare blir mer og mer nødvendig i framtida, og vi ønsker oss en skole som tar dette på alvor. Det handler om noe langt mer enn å sitte time etter time foran skjermen. Vi må vite hva vi skal bruke internett og data til, vi må vite hvordan og hvorfor, vi må ha gode nettvaner og kunne være både nysgjerrige og skeptiske.

Som mor til en fireåring treffer naturlig nok debatten om demente barn ekstra godt. Min sønn går i en barnehage som jobber mye med materialer, tilbringer mye tid ute, og har en smartboardtavle på ett av rommene sine. Jeg er takknemlig for at de greier å ivareta mange ulike sider ved det å vokse opp, sanse, uttrykke seg og delta i et fellesskap. Så også i heimen. Jeg skriver vanligvis bare om jobb og undervisning, men vil gjøre et unntak for å vise et eksempel på hvordan papp og iPad noen ganger slett ikke utelukker hverandre:

NRK Super har for tiden en konkurranse som heter Lillepri, der barn sender inn dorullfigurer som deretter deltar i en sangkonkurranse. På nettsidene kan man også kle opp figurer selv. Dette ga inspirasjon til egen produksjon. Vi har brukt flere kvelder på å klippe, lime, male og snurre for å få laget egne artister. Mor og far har tidvis måttet vifte vekk sønnen for å få klippet ferdig saksofoner og gitarer; dette skaper engasjement fra mange hold. Fargevalg, hårtyper og plassering på scenen har vært gjenstand for høylydte diskusjoner, og jeg har måttet innse at guttungen faktisk klarer veldig mye selv.

Utsnitt maleskrin

Deretter til iPaden. Vi har lasta ned en app som heter Book Creator, etter at jeg fikk den demonstrert i vår. Der hadde barneskoleelever laget lydbøker om fugler, og jeg ble umiddelbart begeistret. Denne appen lar deg lage ei lydbok gratis, deretter koster det 35 kroner hvis du vil lage flere. Appen er enkel, og sammenlignet med for eksempel Moviemaker har den få valgmuligheter for redigering, men det er også poenget: om ikke lenge greier nok sønnen å bruke en slik app uten særlig hjelp også.

Vi lasta opp bilder av figurene våre, plasserte dem på forskellige sider, og tok opp dialog på små opptakssnutter. Og så ferdig! En deleknapp lot oss laste opp lydboka på Facebook, slik at søskenbarn og bestemødre (som riktignok ikke er på Facebook) og andre spesielt utvalgte kunne få se. Ikke bare har vi fått stemmene på bånd, men vi har fått en prosess der vi har diskutert hva slags historie vi vil fortelle og hvordan vi da må gjøre det. Vi har også laget en lydbok der vi leiter etter en bamse, og sønnen selv figurerer på bildene og legger alle replikkene oppå. Sønnen er stolt og fornøyd med resultatet, og ber stadig om å få se det igjen.

Vi bruker iPaden både til konsum og produksjon, og dette eksempelet viser nok, om jeg skal være så beskjeden, en mer ideell bruk av digitale dingser enn det som er vanlig (også for oss).  Likefullt er det mulig, og det er der debatten holde seg, mener jeg. Jeg sier ikke at vi ikke klør oss i hodet over for lang tittetid og hvordan vi skal hanskes med det. Men når sønnen danser breakdance på stuegolvet og ber om å få se det på Youtube, kan jeg ikke si nei.

pappgitarist

Pappgitarist

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 2. november 2014 i smart læring

 

Stikkord: , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

En rektors bekjennelser

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

jutedal

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!