RSS

Kategoriarkiv: videreutdanning

Første hangout med Smart læring

I kveld gikk første hangouten til Smart læring h2016 på lufta.  Smart læring er som de fleste leserne mine sikkert kjenner til et videreutdanningskurs i digital kompetanse for lærere. Jeg er med som instruktør ved siden av lektorjobben, og min viktigste rolle blir å motivere, svare på innlegg i diskusjonsforumet, delta i sosiale medier og vise noen eksempel fra klasserommet. Jeg synes det er veldig flott å stå som representant for lærere som er villig til å prøve ut digitale læreprosesser. Av og til går det kjempebra, andre ganger går det litt dårligere. Viktigst av alt er at man får utfordret ideene man har om læring, hva skolen skal bidra med og hvordan skolen skal forholde seg til de omveltningene som foregår i samfunnet ellers.

 

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 13. september 2016 i smart læring, videreutdanning

 

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

MOOC: refleksjon og diskusjon, eller kulepunkt og ferdighetstrening? Noen tanker fra norsklæreren.

Historieprofessor Knut Kjelstadli spør i Klassekampen 2. september (papiravisen) om hvilke kunnskaper og ferdigheter som kan læres ved forelesninger, seminar, campus-opplegg og til sist gjennom store MOOCer. Slik jeg leser Kjelstadli, vil eksamensformer som er tilpasset store mengder studenter bære preg av flervalgsprøver og kortsvar som kan rettes automatisk eller nesten automatisk. Jeg er, uten å ha peiling på realfag, tilbøyelig til å være enig med ham i at dette er eksamensformer som passer best for  – ja – realfag.

Men så antar Kjelstadli at humanistiske fag, og fag som krever refleksjon og diskusjon, dybde og kommunikasjon, kanskje ikke egner seg for MOOCer. Jeg kan være enig med ham i at fysiske møter kan være svært verdifulle. En ildfull forelesning eller et godt seminar – ja takk. Slik studerte jeg i alle mine år ved universitetet. Men jeg kan ikke huske å ha rukket opp hånda på en stor forelesning noen gang, og de fleste av mine medstudenter var heller ikke spesielt meddelssomme på seminar.

Hvilke muligheter har vi i MOOCene, da? Kjelstadli peker på at essays, der man tradisjonelt har vist dybde og refleksjon, er såpass kostnadskrevende at det vil spise opp mye av den økonomiske fordelen ved å kjøre MOOC. I  det nettbaserte kurset «Smart læring» ved NTNU kjører vi likevel essay som eksamensform for de studentene som velger å ta eksamen.

Hvor eller hvordan foregår dybde og refleksjon? Kan det foregå i store fora på nett, gjennom deltakelse i en stor MOOC? Jeg mener ja. Å delta i debatter på nett kan være krevende, men også svært givende. Gode MOOCer inviterer til debatt, kritisk refleksjon og undring. Nå følger jeg et litteraturkurs gjennom Brown University på plattformen Coursera. Jeg leser ti klassiske romaner, hører på tradisjonelle forelesninger, og deltar i diskusjoner etterpå.

Men det er opp til meg selv, selvsagt, akkurat som det gjerne vil  være på en campusløsning. Foreleseren, Arnold Weinstein, kan ikke dytte noe inn i meg, selv om han forteller at det er det alle prøver på – om det er i tale eller skrift. Lesinga må jeg også gjøre selv. Og ikke minst tankene. Foreleseren peker selv på at litteraturkurset hans er noe annerledes enn de fleste Courserakursene, som opererer med kulepunkt og multiple choice. Det er gjennom å lytte til hans innsikt, lese romanene og prøve tankene mine på andre studenter at læring skjer. Som norsklærer synes jeg det er spesielt interessant å se om og hvordan litteratur kan formidles på nett, fordi mange mener å tro at den klassiske litteraturens dybde ikke lar seg kombinere med den digitale verdens overflatiskhet.

Mitt personlige læringsnettverk utvides også gjennom deltakelsen på Courserakurset, og jeg har nå «tilgang» på deltakere fra store deler av verden. De stemmene som kommer frem der, kan gi meg helt andre innfallsvinkler til tekstene enn den halvuniformerte gjengen jeg nok nordisk sammen med i 2003. Beklager, kjære nordistvenner – dere er høyt skattet, men vi var jo enige om det meste med felles bakgrunn fra heimer med felespill, kofter og sidemål som hovedmål, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor tolket vi kanskje Vesaas-litteraturen på pensum i mer samme retning enn når Courseradeltakerne snart skal gå løs på «Isslottet» – eller kanskje vil jeg oppdage at romanen taler til noe universelt i oss og viser oss menneskelig erfaring på tvers av geografisk tilhørighet, kjønn, etnisitet? Mulighetene er der.

Ulike innfallsvinkler og perspektiv håper vi skal komme fram på «Smart læring» også. Kurset kombinerer korte videoer, tekstmateriale, multiple choice, konkrete praksisoppgaver og kanskje aller viktigst: diskusjoner. Deltakerne er selv med på å styre diskusjonene, men Arne Krokan, som står for teorimateriale og fundament i kurset, kan sette agendaen og hoppe inn ved behov. Jeg håper at studentene som følger kurset opplever det som meningsfullt, og som noe mer enn kulepunkt.

Om jeg vil, kan jeg som student i litteraturkurset på Coursera levere inn tekster til peer assessment – en løsning som per i dag ikke er godkjent for å få studiepoeng i Norge, såvidt jeg vet. Og det har nok sine grunner. Studiepoeng må kvalitetssikres. Men at refleksjon ikke var mulig?

 

Stikkord: , , ,

Bra start!

Bilde

Kuratortjenester; fint å se hva andre leser. Spesielt lister er artig, synes jeg.

 

Jeg har bestemt meg for å markere fullføringa av deltakelsen min som student i kurset Smart læring (NTNU) med en liten notis, og har valgt å kalle den «bra start». Jeg gjør ikke det bare for å signalisere at jeg har begynt å jobbe med det samme kurset og skal være med å gi det innhold for nye lærere som ønsker videreutdanning, men også fordi jeg har begynt å se mer etter begynnelser enn slutter i det siste. Skolelivet har mange nok slutter, egentlig: fullført kompetansemål, endt time, endt skoleår, endt russetid, eksamen. Men det er jo bare illusjoner. Hvis man begynner å lete etter begynnelser, finner man helt andre ting: et voksende nettverk, en ny innsikt, et nytt felt, en ny forbindelse, en ny tanke. Den ene kompetansen kan lede til en annen. Å lære en digital tjeneste, kan føre deg inn i nye. Til ein våg du ikkje har visst um, er du riktig heldig.

Sammen med to kolleger har jeg nå samskrevet en eksamensbesvarelse om smart læring. Vi valgte å kalle den «Tørre kulepenner og forlorent kritt. Kunnskapssyn i en teknologitett videregående skole». Kollegene våre fikk svare på en liten undersøkelse som handlet om hvorvidt økt teknologittetthet (alle elever har f.eks. hver sin pc) hadde ført til endringer i syn på læring. De fikk også si noe om hvilke arbeidsmåter de typisk brukte. Vi så at mange svarte ja på det første, og at mange bruker f.eks de digitale tavlene i noen grad eller har oppgaver på læringsplattformen. Digitale tjenester som krever samhandling eller aktivitet på nett, er det mindre av: svært få bruker blogging, samskriving, kuratortjenester og tilsvarende. Mange gamle arbeidsformer har bare fått strøm. Å følge med på endringene i skoleverket blir litt som å sitte å se på at karsen spirer fra bomullsdotten. Noen er dessuten selverklærte motstandere mot det digitale. Det får meg til å undres. Hva betyr det, egentlig? At de venter på at internett skal gå over? At de tror vi slutter å lære om vi beveger oss online? At alt blir en kunnskapsløs chat?

Selv har jeg hatt gleden av å få prøvd ut mange nye arbeidsformer, og det har vært viktig for meg å få støtte av nettverket i gruppa som har studert sammen. Jeg tror på den menneskelige faktoren oppi dette: vi må vise hverandre at vi setter pris på andres arbeid, vi må stille spørsmål og høste av andres erfaringer. Ikke alle blogger er blitt kommentert, men noen – og jeg har fått noen innspill tilbake. Jeg har også fått ideer av å lese om det andre har gjort.

Det viktigste er likevel når du opplever endringer hos elevene dine. Før jeg tok helg, hadde tre jenter framføring om barnearbeid og jeans. De hadde brukt kuratortjenesten Scoop, som jeg har jobbet så mye med, og fant at det var mye lettere å finne og dele relevant stoff der, enn bare å google. Men veien fram dit var ikke helt lineær. Vi var innom Quora.com, som lar deg stille spørsmål som andre brukere kan svare på, sortert i ulike kategorier. Vi prøvde en annen side jeg har glemt navnet på. Jeg vurderte både blogging og Facebook for denne klassen før vi landa på akkurat Scoop. Vi opplevde ufine kommentarer, en stykk gråtende elev og en lettere panisk lærer etter første forsøk på Todaysmeet.com (som lar elevene legge ut dritt og datt, om de vil, slik at alle kan se det).  Straffen var totimers kulepennprøve første time etter jul. Men av asken vokser osv.

Så hvorfor bra start? Jeg skal snart hive meg rundt for å lese om «institutions for collective action» i onlinekurset med Howard Rheingold. I løpet av uka må jeg jobbe videre med hvordan kuratortjenester skal formidles i høstens kurs. Jeg søker koordinatorprosenter for norsk vg1 til høsten for å få drive med skriveopplæring og lure inn digitale arbeidsformer ad bakveien (jeg er veldig opptatt av lesing og skriving!). Alt ruller. Nye ting fanger oppmerksomheten, slik som TED-talks om synkende vold (Steven Pinker; det viste seg at min engelsklektorektemann allerede hadde en bok av denne lingvisten gjemt bak det gamle verdenskartet vi har installert foran den ene bokhylla – og den må jeg selvsagt lese). Jeg har ikke bare lært meg noen nye tjenester på nett, men også fått større forståelse for hvorfor det er smart å arbeide sånn. Takk til nevnte ektemann for at du har giddet å prøve nesten alt jeg har bedrevet siden oppstarten i oktober. Takk til alle som deltok i kurset eller på sidelinja. Takk til elevene mine som har måttet holde ut både det ene og det andre forsøket. Det blir sikkert ikke mindre neste skoleår.

 

Min eksamensbesvarelse, del 1: Om kuratortjenester

Bilde

I god dele-ånd legger jeg ut eksamensbesvarelsen min, del 1, i kurset Smart læring. Jeg skal levere på fredag og tar gjerne imot innspill. Er noe uklart? Hva skulle du ønske du fikk vite? Jeg lager en litt åpnere variant på bloggen der jeg også lenker opp til det jeg har gjort fram mot dette (gamle innlegg, youtubefilmen min) og andre ting. Jeg gjør noen endringer underveis, litt i strid med annen bloggepraksis som er mer rett fram og rett ut.

«To share articles and opinions with other people»

Eleven i videregående skole – en kritisk leser og aktør i faglige nettverk?

Skal ungdommer lese og utforske det som skjer i verden, må de begynne å jakte etter kunnskap ut over det tekstene i læreboka og lærerens doseringer kan gi dem. Det kan være vanskelig å orientere seg; begrepet kurator brukes om en som samler ressurser og hjelper andre til å forstå dem gjennom å sette dem inn i en sammenheng, oppsummere dem eller stille kritiske spørsmål ved dem. Vi snakker her om såkalte kuratortjenester på nett som lar oss være redaktører og aktører i samspill med tekster, videoer og andre nettfunn.

Vi kan ikke ta for gitt at elevenes sosiale liv på nett automatisk fører til at de tar i bruk private nettverk til læring. Faktisk ville det gå imot det vi vet om nettverk: tette bånd, som familie og venner, fungerer på helt andre måter enn løse, perifere bånd. De perifere båndene er gjerne strukturert slik at hvem som helst kan gå inn i forbindelsene, men basert på for eksempel felles interesser, kunnskap og mål. Kan vi tenke oss at elevene også vil oppleve læringsprosessene som mindre styrt av skole, tidspunkt og læreplanmål, og heller bestemt av interesser og behov for læring, dersom de går inn mer åpne nettverk?

I faget Internasjonal engelsk på studieforberende program er det spesielt aktuelt å utvide tekstutvalget fra lærebokteksten og til tekster og andre ressurser på nett. Dette ser vi også uttrykt i kompetansemål for faget, og spesielt “bruke digitale hjelpemidler på en selvstendig, kritisk og kreativ måte til innhenting av informasjon, kommunikasjon og presentasjon av eget stoff” (Udir). Mange av temaene i faget berører utfordringer og muligheter knyttet til økt globalisering og samhandling. Dette er temaer der man i liten grad kan basere seg på lærebøkenes raskt utdaterte faktatekster.

Jeg stilte meg følgende spørsmål:

– hvordan kan elevene begynne å forme faglige nettverk, såkalte personlige læringsnettverk, som de også kan benytte når de søker informasjon og gode kilder til kunnskap?

– hvordan kan elevene øve på å lese og formulere hovedinnhold i tekster, og samtidig trene seg opp i å bli kritiske lesere?

– hvordan kan elevene bli aktører eller produsenter ut over å skrive lukkede skoletekster som bare læreren leser?

For å jobbe mot disse målene introduserte jeg kuratortjenesten Scoop.it i klassen. Basert på egne erfaringer etter dette vil jeg foreslå følgende:

1. Forarbeid

Lag en bruker selv. Begynn med å samle og utvide ditt eget nettverk! Du kan lage to lister i gratisversjonen på Scoop, dersom du velger akkurat denne tjenesten. Velg deg hvilke tema du vil følge, da får du opp forslag til saker som kan være interessant for deg. Begynn å scoope egne artikler og videoer, eller se på hva andre har scoopet, og rescoop det du vil ha på listene dine. Du har personer i ditt “community”, men følger lister (ikke personer). Skriv “innsiktskommentarer” (“insights”) til det du scooper/rescooper, slik som på bildet øverst i dette innlegget. Du kan lenke scoopene dine til Twitter, Facebook, WordPress eller andre sosiale medier for å utnytte faglige nettverk maksimalt. Det kan imidlertid være lurt å ikke la denne lenkinga skje automatisk dersom du scooper for mange ulike formål. Her er min bruker, forresten.

2. Med elevene

Modeller: vis din egen bruker, og da spesielt “innsiktskommentarene”, la elevene opprette egne brukere og la elevene rescoope fra lista di. Diskuter det dere gjør, og jobb med avgrensa tema. Jeg har tenkt litt på om du bør ha definerte mål, som fungerer best for noen, eller om en bør invitere til at elevene selv finner ut av hva de vil lære. Elevene kan utvikle sine egne lister og bygge opp nettverkene sine – gjerne utenfor klasserommet! Som lærer bør du også  rescoope det elevene har funnet, om det er spesielt relevant for faget. Da blir elevens funn løftet fram og elevene kan begynne å se seg selv som aktører i samhandling med lærere og andre. Vi vet alle hvor godt det er når noen andre trekker fram noe vi har gjort, funnet eller sett.

Slike arbeidsmetoder kan også brukes til å undersøke og evaluere hvorvidt tekster er partiske, unyanserte eller tildekkende; innsiktstekstene kan løftes opp til kritisk lesning. Elevene må vite hvem som har skrevet og publisert tekstene, de må kunne vurdere om de er troverdige kilder og se tekstene i en større sammenheng. Alt for ofte leser elevene en enkelt tekst om et emne, men jeg mener de må lese flere og lete etter nyanser og ulike perspektiv. Å være kritisk er ikke det samme som å være konstant i mot, men man må kunne drøfte dem. Åpne nettverk har en annen viktig funksjon også: i stedet for å bare få servert tekster og innhold fra folk du normalt er enig med, vil du lettere kunne komme over ideer fra folk med helt andre perspektiver og utgangspunkt. Min erfaring er at det også er mer givende å ha et annet mål med lesinga enn å svare på spørsmål etterpå, nettopp fordi de heller må posisjonere seg selv i forhold til tekstene de leser. Sagt med Maureen McLaughlin så handler dette først og fremst om å avdekke maktforhold.

Hva erfarte vi?

Elevene er mer motivert til å lese tekster dersom de har funnet dem selv, og de velger blant et større spenn av tekster. Innsiktskommentarene er av ulik kvalitet: noen forstår tekstene godt, og kan ha innvendinger til det som er framstilt, mens andre har nok med å parafrasere deler av innholdet. Metoden med innsiktstekster oppfordrer også til en type modellering; når man velger “scoop”, ser man ikke selve teksten, og blir dermed oppfordret til å skrive om teksten med egne ord og tenke bevisst på hvordan de vil vise fram teksten til andre. Elevene har såvidt begynt å produsere noe, og det de gjør, kan ses av andre. Det har likevel en ufarlig, ikke-utleverende form, og den krever mindre sammenhengende arbeid enn for eksempel blogg.

Jen Ross ved Universitetet i Edinburgh skriver om «Engaging with webness in online reflective writing practises».  Hun hevder at den litt fragmentariske arbeidsformen og kuratering av innhold (såkalt produsage) en mer hensiktsmessig arbeidsform enn lineær, monologisk blogging. Hun undersøkte studenter og lærere som brukte blogg til refleksjonstekster, som ofte vil ligne arbeidsprosseser også elever gjør i skolen. Der bloggen skaper en illusjon om helhet (som kanskje, og kanskje ikke, finnes) og stiller krav til hvordan man presenterer seg selv, vil kuratering ved hjelp av tjenester som Scoop.it gi et mer realistisk bilde av hvordan vi opptrer på nett. Vi samler, tagger, grupperer, organiserer og deler. Formen er kanskje mer flyktig, men den oppfordrer også til mer faktisk samarbeid og samhandling gjennom nettverk, både de man skaper aktivt selv, og de som foreslås av den digitale tjenesten. Læreren kan vise hvordan elevene blir aktører i så måte.

Howard Rheingold råder kuratorer til å finne seg en nisje, og bruke slike tjenester til å filtrere innhold. Det blir mer og mer aktuelt – her er et hav å ta av når man har verden i lomma. Elevene må også lære seg å sortere viktig fra uviktig, finne arbeidsmåter der de vet hva de skal lete etter og sortere informasjonen. Ikke minst må elevene lære seg hvem det er verdt å følge: hvilke noder ønsker de å knytte seg opp mot? Kan de selv være en node i andres personlige læringsnettverk? Jeg skulle ønske at elever i langt større grad enn i dag leste hverandres tekster uten at det var så «farlig» (elever tror av og til at skolen er en konkurranse dem i mellom). Rheingold ser slike aktiviteter som helt sentrale i kollektive læringsprosesser: «The participatory skill of curation and some of the collaborative skills of virtual community are fundamental to collective intelligence», sier han (Net Smart: 161).

I vår del 2 av eksamensoppgaven skriver vi om konnektivismen: læring skjer i nettverk mellom mennesker, ideer og tekster. Vil du bli en virkelig Net Smart, leser du også boka til Rheingold – og finner ham på Scoop! Til en viss grad kan vi si at denne digitale tjenesten er en form for sosial bokmerking. Andre steder er for eksempel bit.ly. Her kan du også beskrive tekster, og du kan lage flere samlinger og også samarbeide med andre for å opprette samlingene. Diigo.com har også delefunksjon, men egner seg kanskje spesielt godt til individuell samling av tekster og digital studieteknikk.

Forslag til videre lesning om kuratering på nett:  “Exploring Curation as a Core Competency in Digital and Media Literacy Education”.

 

 

Stikkord: , , , , ,

Image

Cooperation

Cooperation

Today I asked my English class students to do some work using Hackpad.com (mentioned in the last post, in Norwegian). I wanted help solving my Rheingold class homework:

«We often implicitly think of cooperation as a positive, but individuals can cooperate in the pursuit of very negative ends too (e.g., genocide, structural racism, etc.). Given that we may be ‘pre-wired’ to cooperate with our ‘tribe’ (understood broadly as any ‘imagined community’), what can be done at the individual-level to mitigate the forces that tend to generate compliance, conformance, or solidarity that are implicated in these ‘dark’ forms of social cooperation?»

THis is a tough one, for sure. I spent some time simply trying to understand the question (as did my teenage students, obviously). At first I thought the question was how we could stop all crime/negative cooperation, so to speak. Then I looked again and saw that it was quite different: it is about «mitigating the forces» – reducing what brings people to cooperate for bad reasons.

I discussed with my students and some said that when people are gang members, for instance, there is usually something «in it» for them there – protection, belonging, survival, escape. We then looked at a short video about «fixed mindset» and «growth mindset» (with Carol Dweck, several videos on Youtube).

By the end of the lesson, I am not sure we got any closer. One student pointed out this, though: «An individual with limited resources, educational opportunities, and a general negative outlook at their perspective future are prime candidates for gang membership» (gangs seemed like an understandable approach to the question, and some students referred to «The Godfather» or «American History X»). Better, still: «Trying to prevent or creating some sort of solution for this type of conflict relies on a massive reform within how we portray the world we live in today».

 

Stikkord: , ,

Studying Literacy of Cooperation. Some thoughts before embarking.

penguins: cooperating to keep warm photo by lin padgham on Flickr.

 

 

As I have recently joined a course in «Literacy of Cooperation» lead by Howard Rheingold (author of the before mentioned book about how to thrive online – Net Smart), I would like to share some thoughts on what I am about to dig into. I have just watched a taped lecture about  cooperation in biology and evolution:  The lecturer, Peter Corning at Stanford University, explains how cooperation and synergies are part of, and not contrary to, evolution. He aslo claims that this was acknowledged by Darwin, but overseen by many after him. Before the first online meeting this week (!), I need to organise some thoughts on this. Hopefully, new knowledge and new perspectives will clarify a few things, too. You can find a lot of free material if you visit Rheingolds wiki.

OK, so what do we have here. I can pick out a few key words from this material and see if it makes any sense to me:

– are humans competitive to the extent that we only act according to self interest?

– the struggle for survival is ongoing – not a singel event

– competition may also involve cooperation

– synergy is the effect of, not synonyous with, cooperation. Synergy is «responsible for cooperation in nature, not the other way around» (this part I really did not get)

– cooperation is any kind of relationship between two or more parts, and it produces combined effects

– does cooperation then exist within species, or also between species?

– there are different kinds of synergies, such as scale, division of labour, functional complementarity

– cooperation is a survival strategy, and a multi-level phenomenon

– the sum of the whole is not greater than the sum of the parts, but it is different

– the future; cooperative effects is a key to understanding our evolutionary future

I have been wondering why this biological, evolutionary perspective has been added to a course about cooperation. Does this have consequences for us, does it explain some of our behaviour? What can we learn from this? I am not sure yet. I have just assumed that technology is an aspect in the future of cooperation.

What I do know, though, is that it has sparked some new ideas in how I view cooperation in the classroom: When I went to school, I usually dreaded any kind of cooperation as it usually ment a lot of cost on my behalf, and very little added effect. (Peter Corning also talked about costs and benefits to all the participants.) When  my students are asked to cooperate, the usually seek the same partners, and some prefer working on their own most of the time. They avoid risks. Many students even find that their individual work gives excellent results in terms of grades. My question is, then – why should they cooperate if they are successful on their own? Do we need it for the future? Is group vs individual orientation something cultural, something taught, or something genetic?

Lots of very vague questions here. I have decided to try reading more material and look forward to meeting with my co-learners. Also, I am quite nervous as I have very little experience in this kind of work and have absolutely no clue who 28 out of 29 co-learners are (education, work, age, nationality etc). During 6 weeks there will be live video sessions, forums, blogs and so on. As well as learning new stuff (theory?), I am curious about the work methods and realise that the organisation and co-learning aspect must be entwined with the content and topics, too (so maybe this is where the technology is brought forward).

A last thought: I am working on an exam paper at the Smart learning course and one of our perspectives there is to what extent teachers and leaders (in school) see themselves as learners, or even co-learners. What can teachers learn from students? If a teacher sees herself as a learner (as well as competent, educated), what effect does that have on her students?I think just the very idea of «not having all the answers» is crucial here. If we seek new knowledge, more interesting things can happen. Right now, I am thankful that I have the opportunity to widen my horizons, and I am confident that it will help me develop as a teacher, too.

Bilde

 

Stikkord:

«Digital dømmekraft, digital handlekraft» med Eva Brattvold

Bilde

Kahoot skaper engasjement. Vi liker å trykke selv.

 

Jeg er på kurs med Smart læring –  her kommer et kjapt blogginnlegg skrevet i sanntid, med et utvalg fra dagens presentasjon:

Vi kjører Kahoot først, som undersøkelse – ikke konkurranse. For eksempel: «Har du ulike passord?», «Tenker du på hvilke bilder du legger ut?» og  «unge er mer seg selv på nett enn i virkeligheten – hva tenker du om det?». Bratvold bruker den som utgangspunkt for å snakke om digital dømmekraft. Hun tar tak i svarene våre underveis og fyller på med egne eksempler.

– Er statusmeldinger på Facebook offentlige ytringer? –  Ja, sier hun. Straffeloven sier at hvis mer enn 20-30 mennesker kan se det du skriver, paragraf 7a, må det regnes som offentlig. Og videre:

– En god nettside bør være: objektiv – nøyaktig – egnet. Dette peker tilbake til forfatteren – men også delvis til eieren av nettsida. Det holder ikke at nettsida ser profesjonell ut.

– Ting trenger ikke være merket med en lisens for å være beskyttet – det er det i utgangspunktet likevel. Dette er interessant – her kan jeg for lite, tenker jeg. Det er en fordel å sette på lisens, fortsetter Bratvold.

– Hva er et PLN? – et personlig læringsnettverk. Det er viktig! Grupper, bokmerking osv – som gir en mange muligheter for å utvikle sin egen praksis. Mennesker man kan gripe fatt i når man skal gjøre en jobb. Alt for mange sitter på sin egen lille tue og vet ikke hva andre gjør. Eksempel: Twitter fungerer veldig dårlig dersom du følger 2, og de to bare følger deg…

– Hva er det viktigste for morgendagens arbeidsliv? Hvorfor er digital kompetanse i skolen viktig? At de lærer verktøy? Nei, de vil jo endre seg raskt.  Nye verktøy blir mer effektive, og vi kan ikke henge oss opp i gårdagens verktøy. Kanskje har det en overføringsverdi. Å jobbe mer selvstendig – kanskje også lærer de bedre? Hvis de lærer seg gode teknikker, kan de bli mer effektive, men det foregår også mye ineffektivt arbeid digitalt.

– Bør lærere være venn med elevene på Facebook? Nei, sier Brattvold. Det er en grunn til det: man kan opprette grupper for samarbeid uten å være venn. Elevene går hjem – og må få det. Vi henger jo ikke med dem fysisk etter skoletid heller. Man kan kanskje tenke seg at man fungerer som en god rollemodell for dem på nett? Tjo. Men det er kanskje heller foreldrenes jobb.

Så hva er digital kompetanse? Det handler om en rekke ting. Informasjonssøk, ferdigheter, kreativitet, samarbeid, deltakelse, problemløsning, sikkerhet, nettvett. Hvordan oppfører jeg meg på nett? Hvordan kan vi oppleve mestring? Dette må vi kunne gi elevene. De må selv få prøve! Det koster å ikke være medlem i det digitale samfunnet, både i faktiske kroner og i tap av tilgang.

Dagens skole måler det som er lett å måle (f.eks. rutinearbeid), men det er ikke det vi får mest behov for. Behovet for ikke-rutine-arbeid og kreativt, interaktivt og analytisk arbeid øker.

Brattvold diskuterer Udirs plan for digitale ferdigheter: hvordan forstår vi den? Hva betyr det for eksempel «Bruke Internett og sosiale medier forsvarlig»? Hvordan skal vi gripe det an?

«Produsere og bearbeide» er et annet punkt her. Vi blir aktive produsenter, ikke bare aktive konsumenter. Vi kan trekke fram noe og meddele det til andre. Gjør det gjerne enkelt – ta vekk staffasjen og hold fast ved innholdet.

– Hva motiverer elevene? Hvilken nytte har du av å følge med? Her er vi inne på vurdering for læring. Motivasjon, lærelyst og tilgang henger sammen. Elevene må tro at det går.

– Hva er dine forventninger til hva tetthet av teknologi skal hjelpe elevene til å oppnå?» spør Brattvold videre. Og ikke minst, hva tenker elevene selv?

– Hvordan presenterer du deg på nett? Og hvordan presenterer ungdommene seg? Hva med foreldrene? Kan man hete «hotlips@hotmail.com» og forvente å bli tatt alvorlig? Hva er ditt digitale fotspor? Du må være på nett selv også for å kunne snakke med dette med legitimitet. Elevene må lære seg noen mekanismer for å si «stopp» når noe ikke er bra, for eksempel nettsider som promoterer rusmidler, eller som handler om hvordan du kan selvskade deg.

– Du må regne med at flere ser det du har lagt ut på nett, enn det du selv tror. Innstillinger endres. Funksjoner blir nye. Du kan spores. Ting spres. Raskt! Er det mulig å ikke bli paranoid?

Helt til sist får vi se IKTplan.no fra Senter for IKT i utdanningen, som Eva Brattvold jobber med. Vgs er ikke utarbeidet, men det som står på 10. trinn kan godt brukes. Her finnes tester, hvorfor-videoer og andre ressurser som du kan bruke. Inspirerende! Takk til Eva Brattvold for nyttig innlegg.

Bilde

På kurs. Med kamera, mobiltelefon, pc, kaffe.

 
 

Stikkord: , , ,

 
[Ragnspill]

Én blogg, én gamer, mange unyttige tanker

En rektors bekjennelser

Refleksjoner om skole og utdanning

Den digitale krukka

digitale hjelpemiddel i arbeid med elevar med store hjelpebehov

Digital profesjonsutvikling i engelskfaget

Praksiseksempler og refleksjoner

SPOTLIGHT

Undervisningstips jeg vil ta vare på

holyvolt

Oss i mellom, relasjoner og holdninger til hverandre

Using Civilization IV for Learning

Our experiences using the Civilization IV computer game to teach English, Norwegian and Social Science.

Connected Teaching and Learning

Education, lesson plans, technology

Thinking Out Loud

exploring connected learning

Magnushs's Blog

Jeg skal bare si én ting, også lover jeg å holde kjeft. Ok?

Lena's (soon to be) digital classroom

A teacher/student's path towards digital competence in English

NPL-systrene

Det er viktig å satsa litt

annkir

Hvordan bli smartere med smart læring

mylifeasacynicalteacher

Some of thoughts on Education and the vagaries of politicians and managers.

skulebloggen

mine tankar om skule og framtid

Lektorthomas

Realfagsundervisning og digitale tjenester

En høyskolelærers bekjennelser

Tor Haugnes betraktninger og gjøremål i bestrebelsene med å inspirere flest mulig studenter til å tilegne seg kunnskap om dagens samfunn!