Min eksamensbesvarelse, del 1: Om kuratortjenester

I god dele-ånd legger jeg ut eksamensbesvarelsen min, del 1, i kurset Smart læring. Jeg skal levere på fredag og tar gjerne imot innspill. Er noe uklart? Hva skulle du ønske du fikk vite? Jeg lager en litt åpnere variant på bloggen der jeg også lenker opp til det jeg har gjort fram mot dette (gamle innlegg, youtubefilmen min) og andre ting. Jeg gjør noen endringer underveis, litt i strid med annen bloggepraksis som er mer rett fram og rett ut.

«To share articles and opinions with other people»

Eleven i videregående skole – en kritisk leser og aktør i faglige nettverk?

Skal ungdommer lese og utforske det som skjer i verden, må de begynne å jakte etter kunnskap ut over det tekstene i læreboka og lærerens doseringer kan gi dem. Det kan være vanskelig å orientere seg; begrepet kurator brukes om en som samler ressurser og hjelper andre til å forstå dem gjennom å sette dem inn i en sammenheng, oppsummere dem eller stille kritiske spørsmål ved dem. Vi snakker her om såkalte kuratortjenester på nett som lar oss være redaktører og aktører i samspill med tekster, videoer og andre nettfunn.

Vi kan ikke ta for gitt at elevenes sosiale liv på nett automatisk fører til at de tar i bruk private nettverk til læring. Faktisk ville det gå imot det vi vet om nettverk: tette bånd, som familie og venner, fungerer på helt andre måter enn løse, perifere bånd. De perifere båndene er gjerne strukturert slik at hvem som helst kan gå inn i forbindelsene, men basert på for eksempel felles interesser, kunnskap og mål. Kan vi tenke oss at elevene også vil oppleve læringsprosessene som mindre styrt av skole, tidspunkt og læreplanmål, og heller bestemt av interesser og behov for læring, dersom de går inn mer åpne nettverk?

I faget Internasjonal engelsk på studieforberende program er det spesielt aktuelt å utvide tekstutvalget fra lærebokteksten og til tekster og andre ressurser på nett. Dette ser vi også uttrykt i kompetansemål for faget, og spesielt “bruke digitale hjelpemidler på en selvstendig, kritisk og kreativ måte til innhenting av informasjon, kommunikasjon og presentasjon av eget stoff” (Udir). Mange av temaene i faget berører utfordringer og muligheter knyttet til økt globalisering og samhandling. Dette er temaer der man i liten grad kan basere seg på lærebøkenes raskt utdaterte faktatekster.

Jeg stilte meg følgende spørsmål:

– hvordan kan elevene begynne å forme faglige nettverk, såkalte personlige læringsnettverk, som de også kan benytte når de søker informasjon og gode kilder til kunnskap?

– hvordan kan elevene øve på å lese og formulere hovedinnhold i tekster, og samtidig trene seg opp i å bli kritiske lesere?

– hvordan kan elevene bli aktører eller produsenter ut over å skrive lukkede skoletekster som bare læreren leser?

For å jobbe mot disse målene introduserte jeg kuratortjenesten Scoop.it i klassen. Basert på egne erfaringer etter dette vil jeg foreslå følgende:

1. Forarbeid

Lag en bruker selv. Begynn med å samle og utvide ditt eget nettverk! Du kan lage to lister i gratisversjonen på Scoop, dersom du velger akkurat denne tjenesten. Velg deg hvilke tema du vil følge, da får du opp forslag til saker som kan være interessant for deg. Begynn å scoope egne artikler og videoer, eller se på hva andre har scoopet, og rescoop det du vil ha på listene dine. Du har personer i ditt “community”, men følger lister (ikke personer). Skriv “innsiktskommentarer” (“insights”) til det du scooper/rescooper, slik som på bildet øverst i dette innlegget. Du kan lenke scoopene dine til Twitter, Facebook, WordPress eller andre sosiale medier for å utnytte faglige nettverk maksimalt. Det kan imidlertid være lurt å ikke la denne lenkinga skje automatisk dersom du scooper for mange ulike formål. Her er min bruker, forresten.

2. Med elevene

Modeller: vis din egen bruker, og da spesielt “innsiktskommentarene”, la elevene opprette egne brukere og la elevene rescoope fra lista di. Diskuter det dere gjør, og jobb med avgrensa tema. Jeg har tenkt litt på om du bør ha definerte mål, som fungerer best for noen, eller om en bør invitere til at elevene selv finner ut av hva de vil lære. Elevene kan utvikle sine egne lister og bygge opp nettverkene sine – gjerne utenfor klasserommet! Som lærer bør du også  rescoope det elevene har funnet, om det er spesielt relevant for faget. Da blir elevens funn løftet fram og elevene kan begynne å se seg selv som aktører i samhandling med lærere og andre. Vi vet alle hvor godt det er når noen andre trekker fram noe vi har gjort, funnet eller sett.

Slike arbeidsmetoder kan også brukes til å undersøke og evaluere hvorvidt tekster er partiske, unyanserte eller tildekkende; innsiktstekstene kan løftes opp til kritisk lesning. Elevene må vite hvem som har skrevet og publisert tekstene, de må kunne vurdere om de er troverdige kilder og se tekstene i en større sammenheng. Alt for ofte leser elevene en enkelt tekst om et emne, men jeg mener de må lese flere og lete etter nyanser og ulike perspektiv. Å være kritisk er ikke det samme som å være konstant i mot, men man må kunne drøfte dem. Åpne nettverk har en annen viktig funksjon også: i stedet for å bare få servert tekster og innhold fra folk du normalt er enig med, vil du lettere kunne komme over ideer fra folk med helt andre perspektiver og utgangspunkt. Min erfaring er at det også er mer givende å ha et annet mål med lesinga enn å svare på spørsmål etterpå, nettopp fordi de heller må posisjonere seg selv i forhold til tekstene de leser. Sagt med Maureen McLaughlin så handler dette først og fremst om å avdekke maktforhold.

Hva erfarte vi?

Elevene er mer motivert til å lese tekster dersom de har funnet dem selv, og de velger blant et større spenn av tekster. Innsiktskommentarene er av ulik kvalitet: noen forstår tekstene godt, og kan ha innvendinger til det som er framstilt, mens andre har nok med å parafrasere deler av innholdet. Metoden med innsiktstekster oppfordrer også til en type modellering; når man velger “scoop”, ser man ikke selve teksten, og blir dermed oppfordret til å skrive om teksten med egne ord og tenke bevisst på hvordan de vil vise fram teksten til andre. Elevene har såvidt begynt å produsere noe, og det de gjør, kan ses av andre. Det har likevel en ufarlig, ikke-utleverende form, og den krever mindre sammenhengende arbeid enn for eksempel blogg.

Jen Ross ved Universitetet i Edinburgh skriver om «Engaging with webness in online reflective writing practises».  Hun hevder at den litt fragmentariske arbeidsformen og kuratering av innhold (såkalt produsage) en mer hensiktsmessig arbeidsform enn lineær, monologisk blogging. Hun undersøkte studenter og lærere som brukte blogg til refleksjonstekster, som ofte vil ligne arbeidsprosseser også elever gjør i skolen. Der bloggen skaper en illusjon om helhet (som kanskje, og kanskje ikke, finnes) og stiller krav til hvordan man presenterer seg selv, vil kuratering ved hjelp av tjenester som Scoop.it gi et mer realistisk bilde av hvordan vi opptrer på nett. Vi samler, tagger, grupperer, organiserer og deler. Formen er kanskje mer flyktig, men den oppfordrer også til mer faktisk samarbeid og samhandling gjennom nettverk, både de man skaper aktivt selv, og de som foreslås av den digitale tjenesten. Læreren kan vise hvordan elevene blir aktører i så måte.

Howard Rheingold råder kuratorer til å finne seg en nisje, og bruke slike tjenester til å filtrere innhold. Det blir mer og mer aktuelt – her er et hav å ta av når man har verden i lomma. Elevene må også lære seg å sortere viktig fra uviktig, finne arbeidsmåter der de vet hva de skal lete etter og sortere informasjonen. Ikke minst må elevene lære seg hvem det er verdt å følge: hvilke noder ønsker de å knytte seg opp mot? Kan de selv være en node i andres personlige læringsnettverk? Jeg skulle ønske at elever i langt større grad enn i dag leste hverandres tekster uten at det var så «farlig» (elever tror av og til at skolen er en konkurranse dem i mellom). Rheingold ser slike aktiviteter som helt sentrale i kollektive læringsprosesser: «The participatory skill of curation and some of the collaborative skills of virtual community are fundamental to collective intelligence», sier han (Net Smart: 161).

I vår del 2 av eksamensoppgaven skriver vi om konnektivismen: læring skjer i nettverk mellom mennesker, ideer og tekster. Vil du bli en virkelig Net Smart, leser du også boka til Rheingold – og finner ham på Scoop! Til en viss grad kan vi si at denne digitale tjenesten er en form for sosial bokmerking. Andre steder er for eksempel bit.ly. Her kan du også beskrive tekster, og du kan lage flere samlinger og også samarbeide med andre for å opprette samlingene. Diigo.com har også delefunksjon, men egner seg kanskje spesielt godt til individuell samling av tekster og digital studieteknikk.

Forslag til videre lesning om kuratering på nett:  “Exploring Curation as a Core Competency in Digital and Media Literacy Education”.

 

 

Lektoren som underholdningsmaskin. Å quizze i klasserommet.

To ganger denne uka har elevene mine gjennomført en quiz som jeg enten har laget eller funnet på nettstedet Kahoot.it. Det er lett å lage, og det tar relativt kort til å gjennomføre. Det er også tydelig at andre har brukt dette quizprogrammet før meg, for jeg finner opptil flere quizzer om norsk språkhistorie og retorikk. Jeg antar med det samme at quizzer om slike tema ikke er noe folk bedriver på fritiden. Programmets enerverende bakgrunnsmusikk gir klasserommet en følelse av tv-show, og noen nevnte Kvitt eller dobbelt da de hørte det. Og Kvitt eller dobbelt er egentlig en interessant assosiasjon: det var et kunnskapsprogram, utformet som underholdning på beste NRK-vis – men slett ikke slik ungdommene ser for seg underholdning i dag.

Derfor forundrer det meg litt at klassen min begynner å hoie underveis i den andre quizzen. Noen tillater seg også å bli sure, enten på de som gjør det bra, eller på seg selv som ikke når opp i kampen om å få navnet sitt på lista over «topp 5». Jeg opplever et blaff av artighet, god stemning, litt løssluppenhet. På en måte skulle jeg ønske at vi hadde det slik oftere, jeg og klassen min. Samtidig har jeg messet nokså mange ganger om at vi ikke driver med ting for moro skyld. De har fått høre det når vi skal se film, for eksempel. Den forrige klassen min fikk følgende utbrudd da de halvsov under Romeo og Julie på en bitteliten skjerm (dette var før vi hadde prosjektorer eller Smartboard i alle rom): «Min primære oppgave er ikke å underholde dere!». Det kan ha vært flere utropstegn her. Poenget mitt er at jeg gjerne vil ha god stemning og gode samtaler, men ikke for mye moro.

Nå er det vel ingen overhengende fare for at norsktimene mine skal bli rasende festlige. Det er to grunner til det: for det første vil nyhetens interesse avta sakte men sikkert, og både Kahoot og andre smarte løsninger vil virke litt mindre fengende. For det andre har jeg allerede øynet muligheten for å pepre quizzene med stadig tyngre faglig innhold samtidig som jeg passer på å fylle inn hvert svar med tilleggsopplysninger og forklaringer. Min tid som underholdningsmaskin har enda ikke kommet.

 

 

Klar, ferdig – snu?

 

Teknologi kommer til å snu opp ned på klasserommet i framtida. En av disse trendene er omvendt undervisning, som kort fortalt handler om å flytte formidlingsdelen eller foredragsdelen ut av klasserommet (digitalt, for eksempel med en instruksjonsvideo) og dermed bruke tid på skolen på det som kanskje før var lekser. Det skal bli mer tid til å snakke med elevene og hjelpe dem med å løse oppgaver. Helt motstandsløst vil det selvsagt ikke skje; Henrik Dvergsdal skriver om dette i «Vil snu opp ned på klasserommet» (forskning.no):  «Mange lærere opplever det å presentere stoff på tavla som en trygg og stabil situasjon. Når den nye teknologien utfordrer denne situasjonen må læreren finne stabilitet på nye måter».

Her er det mange elementer å ta tak i. For det første pågår en debatt om lekser som sådan. Hva skal vi med lekser? Hvem gjør lekser? Kan leksene bidra til at foreldre får større delaktighet i barnas læring? Hva da med elever fra mindre ressurssterke hjem? Utdanningsdirektøren hevdet i 2009 at elevene kan droppe leksene med loven i hånd, men det ser ikke ut til at foreldrene (eller barna) har fulgt med i timen – de gjør kanskje for mange lekser.

En ting er sikkert: dersom vi skal fortsette med lekser, må vi vite hva vi vil med leksene, og hvordan leksene kan utformes på en slik måte at de fremmer læring for alle elevgrupper. Kanskje er korte instruksjonsvideoer som elevene kan se hjemme en god idè? Det krever ikke noe mer av eleven enn at de kan trykke på noen knapper.

Så var det denne motstanden, da. Jeg har mange kolleger som er skeptiske. De fnyser. Kaffekoppene dirrer. Som om det ikke var nok at de må skrive med rød tusj på smartboard-tavlene (de er jo litt vanskelige å skru på). Og jeg skjønner jo skepsisen, kanskje deler jeg den også til en viss grad. Det betyr nemlig å snu om hodet: for det første må jeg finne ut av hva som egner seg for slike videoer, og dernest må jeg enten finne dem, eller lage dem selv. Og selv som halvveis digitalt innfødt (jeg hjalp mora mi på edb-kurs i 1989 og spilte Larry som tiåring året etter) kjenner jeg at den bøygen er litt stor. Jeg vil helst at det skal være kvalitet over det jeg gjør, spesielt dersom det kan lagres til evig tid.

Likevel: jeg må kaste meg i det. Jeg har tidligere både lest inn enkle instrukser til klassene mine via It’s Learning sitt opptaksverktøy, og jeg har lest inn tekster der lydbøker ikke har vært tilgjengelig (høydepunktet var definitivt da jeg fikk mannen min med meg på å lese inn tre akter av Jeppe på Bierget, før elevene måtte lese inn de siste to). Nå er planen som følger:

1. Lage instruksjonsvideo som viser hvilke nettressurser elevene mine skal bruke i løpet av de neste ukene (norsk vg3)

2. Lage instruksjonsvideo som forklarer noen grunnleggende sider ved retorisk analyse av en reklame (norsk vg3)

3. Utarbeide et opplegg med flere videoer til en arbeidsperiode i januar der elevene skal «lære å lære», blant annet med samskriving og bruk av nye digitale tjenester (Internasjonal engelsk, vg2). Dette siste prosjektet blir også en del av et samarbeid med en mastergradsstudent ved NTNU.

Jeg har litt å gjøre, med andre ord. Først skal jeg bruke denne ressursen på mentormob.com til å lære mer om omvendt undervisning. Rapporter kommer!

 

Lektor Hernesvold videreutdanner seg

Jeg følger Arne Krokans videreutdanningskurs «Smart læring» (NTNU) og skal etter planen øke min formelle kompetanse fra omlag 470 studiepoeng til 477,5 i løpet av skoleåret 2013/2014. Etter to dager er vi allerede godt inne i forskjellige tjenester og problematikker.

De viktigste målene for dette kurset er:

At jeg skal endre egen praksis

At jeg kan benytte digitale tjenester – et virkemiddel for å nå målet

At jeg skal skjønne hvorfor det er viktig

I dette mylderet er det vanskelig å ikke forsvinne i Twitter, Evernote, Kahoot, TodaysMeet, Facebook og alt det andre. Heldigvis snakker disse tjeneste som regel sammen. Jeg har allerede begynt å tenke på hvilke arbeidsmetoder jeg ønsker å gjennomføre med klassene mine.

Hva er nytt? Jeg har jo blogget litt før? Det slår meg at jeg burde lest denne først: How To Start A New Blog. Problemet mitt er at jeg er alt for utålmodig. Jeg trenger et vinglass og et par stearinlys for å greie å gjøre ting sakte. Den siste treige tingen jeg gjorde, var å lese Pride and Prejudice. Nydelig, inspirerende. Jeg tror hjernen min blir lettere hyperaktiv bare av å ha pc-en foran meg. Plutselig må jeg spille Wordfeud samtidig. Hvorfor er det sånn? Er det sånn elevene har det?